Karen på Haugen

2012

2012-01-04T02:02:00.009+01:00

Jeg har ikke lyst til å ta ned adventsstjernen helt ennå, det blir alltid så mørkt i januar når alle julelysene skal ned. Det er kanskje derfor julelys har blitt til vinterlys de siste årene - jeg er ikke den eneste som lar det lyse litt lenger.

Hvert nyttår har jeg skrevet opp og ned om mål og mening og ønsker og vilje, og alltid med enormt mye forventning til året som skal komme. Det har ikke forandret seg så mye. Jeg er fortsatt glad for at jeg lar meg begeistre av småting, for da blir hverdagen innholdsrik. Jeg håper også 2012 blir slik. Samtidig har det vært et år preget av alvor, men vi har sett og lest og hørt, og mine ord strekker ikke til.
Jeg responderer ved å ville leve litt mer, fordi jeg kan.
Nå skal det røskes litt, jeg skal ut av komfortsonen og inn i opplevelsene. Jeg skal le litt høyere, gråte litt mer. Jeg har lyst til å finne ut av hvem folk er, og de kan få finne ut av meg om de vil. Det skal kjennes, dette året. Det er min plan. På godt, og kanskje litt vondt. Det bør rive litt i blant. Det er da en del av pakka.

Tørre å gå på trynet. Tørre å oppleve noe. Si det man kanskje ikke turte å si. Vise at man er glad i folk!

Benny Andersson skrev Livet er smalt og højt da hans første ekteskap var i ferd med å gå i oppløsning. Litt trist, kanskje, men jeg syns diktet er vakkert.
Og jeg håper starten på året ditt blir innholdsrik og god! Godt nytt år!

Livet er smalt og højt
En tændstik blusser op i verdensrummet
belyser kort et ansigt før den slukkes.
I mørket mødes hænder
berører kort hinanden før de stivner.
Ord sendes ud.
Nogle få når frem til et øre
huskes muligvis en tid.
Målt på langs er livet kort
med lodret målt uendeligt
en dirrende fiber i dødens muskel.
Kys med det samme
før kysset rammer et kranium.
Snart er du ingen
men nu har du læber og tændstikker.

Om å være sitt eget verktøy

2011-10-23T00:10:00.005+02:00

Etter jeg begynte å praktisere yoga har jeg, som resten av den Østen-frelste vestlige verden, blitt mye mer oppmerksom på meg selv, og dette resulterer ofte i en del lange tankerekker. Den siste rekka jeg kom inn på, handlet om det å være sitt eget verktøy. Justere – og for å bruke litt pensumbegreper nå mens det er stille før eksamensstormen: justere sitt territorium. Som i å kontrollere hva man bruker tid, krefter og ressurser på.

Jeg, og mest sannsynlig du òg, lever i et miljø, en by og en kultur, der tempoet er skyhøyt, utfordringene mange, og impulsene enda flere – jeg liker å leve, jeg liker å oppleve, og jeg liker å gjøre alt på en gang. Ikke sånn at jeg stadig opplever Oslos pulserende natteliv og samtidig er på skolen ved soloppgang (hell no!), men jeg har mange jern i ilden. For at det skal gå, må jeg av og til ta et skritt tilbake og sjekke forholdene. Blir jeg revet med nå? Hva bør prioriteres? Hvordan ligger jeg an i løypa? Og hallo, sannheten er at jeg som regel bare driver med de impulsene som farer forbi meg. Jeg har en viss forståelse av hva som er fornuftig og ikke, uten at jeg nødvendigvis forholder meg til det, og jeg suger til meg alt jeg kan fra de mange strukturerte menneskene jeg omgir meg med (jeg er mer av den praktiske typen). Men jeg har vilje. Jeg har en vilje og en anledning til å gjøre noen justeringer nå og da, og jeg kan lytte til hva jeg trenger og har behov for. Noen ganger dukker nemlig den skumle følelsen opp: Nå er det noe i veien med hvordan jeg lever dagene mine. Man kjenner det kanskje litt i magen. Når noe er et ork. Når mye blir et ork. Og når det er mange ting på rad som kjennes slitsomme. Da syns jeg det er lett å glemme at det er veldig få hverdagslige ting som faktisk er slitsomme, om man har overskudd. Å leve et hverdagsliv med overskudd, gjør alt så lett. Utfordringen ligger i å finne overskuddet. Nettopp ved å justere sitt territorium. Nok søvn. Ordentlig mat. Trening. Lage tid til å være sammen med folk som gir deg noe. Det man trenger for å fylle på - fysisk og mental bensin.

Nå er det jo ikke slik at man knipser, og så slipper man alle forpliktelser. Man skal heller ikke bli den som stadig avlyser avtaler og arrangementer fordi man har behov for å sitte hjemme med stangsellerijuicen sin og ”være i kontakt med seg selv” (andre har behov for en også), men jeg tenker at det finnes en gylden middelvei. At man både kan pushe og strekke seg, for så å trekke pusten. Skikkelig dritdypt. Og at veien mot overskuddet handler litt om å lære seg til å kjenne etter iblant, og justere litt når man kjenner at #denfølelsen kommer krypende.

Det er i alle fall verdt et forsøk. Plutselig kan det nemlig komme noen dager hvor man har justert, og faktisk kjenner at det funker. Og det beste av alt, og nå har jeg tenkt å bruke så store ord at du kanskje blir kvalm - jeg mener, hverdagslykkestatusene mine på facebook i fjor høst blir nada i forhold (det var forresten helt legitimt, det var en sykt pen høst): Altså, til de store ordene --> Det beste av alt er at et miljø, en omgangskrets av mennesker med overskudd for seg selv og hverandre, det er et sted det er godt å være, det har kjærlighet, det har varme, det har glede og styrke til å takle egne og hverandres utfordringer. Det er noe jeg har lyst til å leve i.

Litt av gangen

2011-08-17T22:48:00.008+02:00

Ja, ja, ja, de har jo sagt at man ikke bør lese gamle dagbøker og gamle tekster, bare fordi man mest sannsynlig blir så flau. Alle tanker og refleksjoner som mangler innsikt i hvordan ting egentlig fungerer. Noen litt tvilsomme skildringer som vitner om nysgjerrighet. Forvirring. Det kan være litt krevende å måtte forholde seg til slike gamle virkelighetsoppfatninger, men jeg vil helst ikke høre på det de sier. Jeg vil lese hva jeg tenkte, hva jeg skjønte og ikke skjønte. Se hva som er annerledes nå. Dessuten er det bare et spørsmål om tid før også det man tror man vet nå er blitt komisk. Det går ut på dato. Litt av gangen. Det er litt fint, det også. At vi er så sikre og så usikre på samme tid. Vi vet aldri helt. Og så er det deilig å kjenne at enkelte ting fester seg. At man blir flinkere til å velge, fordi man blir flinkere til å skjønne hva man vil.

I det siste har jeg lest litt og tenkt på hva som har gjort at jeg har tatt de valgene jeg har tatt. Og det som er skremmende, og veldig stort, er at det ofte er tilfeldigheter. Noen hadde en god idé, man slang seg på. Litt av gangen. Man har kanskje hatt en idé lenge, og latt den ligge der til senere. Man fikk en interesse, og løp etter den. En begeistring dabbet av, en ny kom. Et år gikk, et år kom. Plutselig hadde det gått flere. Jeg liker å tro at jeg at jeg planlegger. At alle valg er vel overveide. Det er ikke snakk om. Jeg har flydd med vinden. Med magan! Tatt litt av gangen.

Jeg leser gamle reisebrev, gamle blogginnlegg, husker episodene, ukene, husker hva jeg tenkte og hva jeg gledet meg til. Noen ganger ble det som jeg hadde tenkt, andre ganger ikke engang i nærheten. Men det har stort sett alltid ført noe fint med seg. Og alltid, alltid kommer det tilbake til dette: folk.
At tiden går og at man stort sett alltid kan konkludere med at det var verdt det fordi man har møtt noen spesielle mennesker, det gjør at de fleste valg blir ufarlige i lengden. Vi tar litt av gangen. Vi prøver og feiler, prøver å gjøre det beste ut av enhver situasjon, prøver å lage livene våre fortløpende. Taper litt av og til. Vinner plutselig! Navigerer. Og det fineste er at alle er i samme båt.Jeg ser hvordan de siste årene er blitt til – jeg aner ikke hvordan de neste blir. Det er overveldende. Det er voldsomt. Det er spennende. Det er skummelt. Litt av gangen. En dag er ikke så skummelt, ikke en uke heller, et år - da begynner vi å snakke. Hele tiden er det en hel verden å ta av. Rundt 200 land. Nesten sju milliarder mennesker. Og en by, en familie og en gjeng med venner som fester det hele til virkeligheten og lar meg teste, prøve, drømme, vokse opp.

Det er kanskje ikke så skummelt allikevel. Må bare ta litt av gangen.

CTRL + S

2011-08-14T00:14:00.008+02:00

Jeg må huske dette. Må, må, må huske dette ene øyeblikket. Denne stunden hvor solen blender meg, og brølende latter og bossa nova i et par sekunder vokser og gir propper i ørene før lyden gradvis kommer klarere tilbake. Skåler i glassene. Jeg sitter mykt, panneluggen har falt halvveis ned foran øynene, men jeg gidder ikke ta den bort. Myser mot papirgirlanderen mellom bladene. Grønt. Rosa. Gult. Oransje. Ballongene i takrenna. Langbordet av tre, hvor føttene hviler på nederste bjelke. Blomsterbuketten. Langstilkede, gule blomster i en litt liten vase. Helt perfekt. Og hekken som stikker litt i ryggen når man forsøker å snike seg forbi en stol på vei til neste samtale. Henger fast i genseren. Slipper. Haha, du har noe i håret, et lite blad, sånn, nå er det borte. Dugg på flasken. Dugg på kalde fingertupper. Varm på ryggen. Smaken av lime, knuser isbit i munnen. Skyen som sklir forbi og lar solen varme høyre kinn før det venstre.
Og menneskene.
Menneskene.
CTRL + S.

Vi har glemt mye før. Vi skal glemme mye siden. Men akkurat nå - akkurat nå er jeg i dette, er her, hele meg, med dem, med ord, sanser, hjerte, sinn. Og når jeg sitter på øybåten innover igjen, og ser og hører kvelds-Oslo under en stor augustmåne - da smiler jeg og tenker at det ikke finnes noe novemberregn som klarer å skylle vekk slike ettermiddager.

(Bildet er lånt fra photos.jonathangazeley.com)

En kveld i august.

2011-08-10T23:41:00.009+02:00

Og så dytter vinden på persiennene så det rasler, akkurat som det gjorde for et par uker siden. I går. I vinter, i fjor sommer. Den samme lyden av tynt stål som slår mot hverandre og lager perkusjon til lyden av bilene som parkerer utenfor. Flere ganger har jeg sittet her og lyttet, og hver gang har tenkt på noe jeg skal dagen etter, samme kveld, til helgen. Kjent på luften fra vinduet om det er kaldt. Hørt etter om det regner. Sett ut på bjørketrær og naboens morgenkaffe. Hun sitter alltid ved det samme vinduet. Her har jeg planlagt, organisert. Jeg har fått almanakken min i posten nå, en personlig en med navn på, og jeg har fylt inn hvilke dager jeg skal jobbe, når jeg har forelesninger, når jeg skal ut av byen. Jeg har selvfølgelig nye fargepenner. Hallo.
Og der ble høsten til.

Jeg har prøvd å formulere meg etter alt som har skjedd med oss i sommer, men det er åpenbart mange som har hatt behov for å skrive. Også de som skriver ordentlig godt, som lever av det. Avisene har vært så fulle av gode kronikker og leserbrev av både kjente og ukjente. Jeg har hatt lyst til å klippe ut alle og henge dem på veggen. Det er 19 dager siden 22. juli, og vi har vært gjennom mange reaksjonsfaser.
De som har snakket har snakket så fint for oss alle.

Vi venter på semesterstart og oslohøstlufta. Det blir en annerledes høst. Regjeringsbygget er kledd i hvitt, og flere pulter står tomme når det ringer inn i slutten av august. Men det har skjedd noe. Ikke bare med øyeblikkets og de første dagenes intense reaksjon, men fordi denne sommeren har revet opp noen røtter i oss som vi ikke ante at vi hadde. Og vi har til og med rukket å bli litt selvironiske når det gjelder vårt nye, store språk, med kjærlighet i gatene og det sterkeste sitatet av dem alle - "Når én mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise sammen" – vi trekker på smilebåndet, for nå har vi hørt det en del ganger. Men det driter vi i. Denne gangen handler det om så mye, mye mer. Denne gangen betyr det noe.
Vi er det nye jeg. Og alle de kule gutta på face er enige.

Persiennene rasler igjen, og uansett hvor hardt jeg prøver så lukter det egentlig ikke høst på St. Hanshaugen. Ennå. Men det gjør egentlig ingenting – det betyr nemlig at det er lenge til eksamen.

Udekket, åpen.
Troen på livet vårt,
menneskets verd.
Fred er å skape.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen.

Spiss blyantene. Hils på nye folk.
God semesterstart!

Skål. Første fortelling fra et kafébord.

2011-05-18T20:04:00.014+02:00

Det er så mange møter mellom mennesker på byens kaféer, og jeg er nysgjerrig på dem alle sammen.
Jeg visste halvveis ned i første glass at det ikke kom til å bli en avslappende kveld. Vi hadde så vidt rukket å klemme hverandre og konstatere at det var lenge siden sist, og allerede hadde jeg plukket opp flere signaler, små stikk, helt like som de alltid hadde vært. Han oppdaterte meg på hva han hadde brukt tiden sin på det siste året, og jeg tok det vanlige regnestykket; av det som imponerer – trekk fra halvparten, av det som tydeligvis var litt ugreit – multipliser med tre. Jeg lot slurken med rødvin være i munnen lenge, mens jeg latet som om jeg smakte grundig. ”Den er god den her”, sa jeg etter et langsomt svelg, og satte fra meg glasset på bordet og smilte. Jeg holdt stetten mellom tommel og pekefinger, og vred den rundt og rundt foran vokslyset så glasset minnet om en av de fine papirlyktene man henger i trærne. Henger i trærne, tenkte jeg lystig for meg selv. Jeg har da aldri hengt en forbanna lykt i et tre noen gang – Tim Walker gjør sånt. Jeg bare har lyst til det, jeg. Det er stor forskjell.

Jeg så opp på ham, han var helt lik. Håret var lengre, og han var rundere i ansiktet enn sist, men ellers hadde han det samme, søkende blikket, og den karakteristiske panneluggen som sto til alle kanter, uansett hvor mye han prøvde å roe den ned. Han satt urolig på stolen, og humret et kort, utilpass øyeblikk før jeg innså at jeg hadde vært stille en stund. Han prøvde visst å finne på noe å snakke om, nå som han var ferdig med den obligatoriske informasjonen. Hvorfor ringte du, tenkte jeg, når det er helt åpenbart at du ikke har noe å si, at du aldri har noe å si. Jeg kjente irritasjonen kile i brystkassen. Den urettferdige irritasjonen, den usympatiske og lite medmenneskelige irritasjonen over at han ikke taklet stillheten, at han ikke var trygg nok til at vi bare kunne være stille sammen. Jeg fortjente hans trygghet. Jeg fikk lyst til å være slem, og satte øynene granskende i ham som en maktdemonstrasjon, helt til han vred seg ut av blikket mitt og tok kontroll over situasjonen. ”Herregud, hva er det du stirrer på?” lo han. ”Ingenting”, sa jeg, og smilte på akkurat samme måte som sist, mens lettelsen over hans reaksjon skjøv stridslysten vekk.
”Jeg bare syns det er så fint å se deg igjen. Skål.”
”Skål.”

Ord på en søndag

2011-05-08T10:54:00.007+02:00

Annie Riis, Inger Hagerup, Hans Børli,

Oslo, alminnelighet, jeg elsker deg.

2011-04-05T16:20:00.005+02:00

Jeg gjør det. Også i starten av april, når du har lokket frosne hjerter med vår opptil flere ganger, og i siste liten ombestemt deg og gjort veiene hvite over natten. Jeg elsker deg selv når du er ensfarget gråbrun, når gjørme og gress går i ett, når stillongsen er nuppete og hundedriten smelter frem fra snøen. Jeg elsker deg når du venter på 37-bussen sammen med meg, og iskaldt regn lurer seg ned i en varm nakke.

Her har jeg lært meg å gå, lært å lese. Her fikk jeg mitt første kyss, her fikk jeg sist et kyss. Her vil jeg få mange flere. Her smakte jeg min første vin, her lovte jeg meg selv å aldri mer røre det, her gleder jeg meg over all den vin jeg skal smake. Her tok jeg i en mikrofon for første gang. Her skal jeg synge mye, mye mer.

Jeg elsker deg selv når grenene dine slår våte mot vinduet mitt som en svett pannelugg. Når timeplanen du og jeg deler tvinger meg ut i bitende morgenkulde og uventet ettermiddagsvind under og inn i tynne jakker. Håret i ansiktet. Tunge skolevesker og poser med klesvask.

Her blir jeg like beveget hver gang St. Hanshaugen blomstrer, eller hver gang snøen faller rundt gatelyktene. Når du er så fin å se på at jeg glemmer tiden! Hit har jeg kommet tilbake så mange ganger etter å ha vært ute på eventyr - til lukten av krystallklar høst, til lukten av søtt sommerregn mot varm asfalt, og til synet av kjente veiskilt langs ring 3. Her har jeg gledet meg til jul minst tjue ganger.

Jeg elsker deg selv når du ikke gjør som jeg vil. Når du ikke gir meg nok muligheter, når du er for trang og klaustrofobisk, og jeg vil ut. Jeg elsker deg tross din kvelende alminnelighet, for du prøver ikke å være noe annet enn du er. Jeg vet at mens jeg famler, er du stødig. I disse årene, hvor jeg blir meg, da er du den samme som du alltid har vært, og du forsvinner ikke selv om jeg lukker øynene og snur meg vekk. Når jeg beveger føttene er gatene de samme, når jeg puster inn er lukten av deg slik jeg kjenner deg.

Når jeg hater deg og forbanner dine lange netter, venter du tålmodig til jeg er ferdig med å sutre. Da har vi det bestandig så fint, du og jeg.

Her holder du hånd og tak over så mange mennesker som jeg er glad i, og mennesker som er glad i meg. Her er du omgivelsene for varme blant mennesker, nye bekjentskaper, gamle venner, sorger, forelskelser.
Her holder du stabile rammer for så mange forskjellige liv – likheten blant dem alle er at de leves. Hos deg. I alt ditt. Alt vårt.

Magi

2011-02-27T19:31:00.006+01:00

I nasjonalrusen, i euforien og i fellesskapet, i veivende flagg og jubelrop, ser vi på hverandre og blunker - vi strammer skjerfet og løsner gliset, slenger armen om naboens skuldre. Heier stjernene frem mot mål. Jubelbrøl. En tidvis dempet, levende oppmerksomhet. Forventninger. Som innfris - hender i været! Spontane high-fives. Verdens alvor er langt fra oss nå. Velferdssamfunnets kollektive fritid er full av idrettshelter, ull og toddy.

Man kan svimle av å tenke på organiseringen av store arrangementer som et verdensmesterskap. I flere år har det ringt i telefoner, områder er blitt utredet, skjemaer satt opp, utstyr bestilt, frivillige er blitt organisert, all logistikk er blitt detaljplanlagt. Bak all denne administrasjonen sitter det et stort antall mennesker med en naturlig teft for ”fiksing”, med en evne til å sette planer ut i livet. De har antagelig valgt yrke etter interesser og hva de tenker at de er flinke til. Kanskje de tenker at organisering og planlegging er deres styrke. Kanskje de alltid var i komitéene på skolen, på treningen. Korpsturer. Årbøker. Juleball. Fotballagets treningsleir. Kanskje de som barn har blitt fortalt at de er flinke til å ordne – at de burde fortsette med det. Kanskje noen av dem til og med kan fortelle om én spesiell person eller samtale som gjorde at de bestemte seg for at dette var veien å gå. Slik som idrettsutøvere er blitt trent og heiet frem, slik er kanskje også Excel-eksperten blitt så flink? Eller kanskje han har lært seg alt selv, men en dag lærer opp en annen. Circle of life.

Jeg er tidvis lettrørt. Eller, slik jeg ser det blir jeg kanskje ikke rørt så veldig lett, men det må bare være usedvanlig mye vakkert rundt meg. En av de tingene som gjør at jeg lettest tar til tårene er godt lederskap. Det hender jeg treffer folk som på inspirerende vis møter andre med varme, kunnskap og tålmodighet, og som selv gledes av å lære bort. For en vinn-vinn-situasjon! Denne vinteren har jeg igjen møtt noen slike (mitt liv har vært fullt av gode ledere), og jeg slutter aldri å begeistres for hvordan noen mennesker inspirerer, sprer gode holdninger, gir av seg selv.

Vi er flinke til å feire. Særlig prestasjoner og medaljer. Men tenk at vi er skrudd sammen slik at vi kan lære hverandre å bli bedre på ski, flinkere til å lese, tryggere på scenen, varmere med hverandre!
Det er magi.
Det finnes mange helter og heltinner.
Og de bør feires hver eneste dag, hele året.

En kveld i februar.

2011-02-22T23:09:00.010+01:00

Det er en velkjent brumming – lyden fra oppvaskmaskinen. Svosj, sier vannet, og vasker alle de beige skålene mine rene. Ofte sitter jeg her ved bordet sent om kvelden, spiser litt, leser bok, eller surfer på nettet. Strekker litt på ryggen når klokka har gått fortere enn meg, og jeg har stivnet på stolen. Utenfor kjøkkenvinduet faller snøen rundt bjørketrærne, og gatelyktene som klatrer oppover St. Hanshaugen bekrefter at det fortsatt er en liten stund til våren – det er bare bladenes fravær som lar lyktene være synlige herfra i noen få måneder.

Jeg sluker romaner om dagen. Mest fordi jeg har dem på pensum, og aller mest fordi jeg selvfølgelig prioriterer skjønnlitteraturen foran alt annet pensum. Jeg leser Ibsen, Collett, Garborg, Bjørnson, Strindberg og flere, og ler og gråter meg gjennom sidene. Jeg leser om kvinner, hvis største begavelse var å undertrykke sine egne behov og tre sterke frem som hustruer og mødre. De snakket ikke om hva de ville og trengte, men ble som unge jenter giftet bort til de som kunne forsørge dem. Og de aksepterte sin skjebne i stillhet. De lærte hvordan de skulle te seg, hva de skulle tenke, og de sendte reglene videre til sine døtre igjen.
Jeg rekker også å lese avisen av og til. Får med meg noen debatter her og der. Pappaperm. Mødre som er lenge hjemme med barna fordi ”det var det som passet vår familie best”. Det er rart med det – ting passer ofte best av de underligste grunner.
Jeg sitter her i leiligheten jeg bor i med en venninne, i olabukser, og drikker kaffe jeg har kjøpt for mine penger. Leser om jenter som sier de ikke liker feminister. Shit, tenk om guttene hadde trodd at de ikke barberte seg under armene. Ahmagad. Jeg legger vekk avisen, og prøver å la være å tenke på hvilket stort fuck you det er til de som har ofret så mye siden den gang Camilla satt og skrev om Sofie Ramm og hennes ulykkelige søstre.

2011: Jeg bruker nesten all min fritid på trening og instruktørkursing, fordi det er en del av min plan for hva jeg vil med livet mitt. Jeg skriver låter og går på scenen fordi jeg vil vise hva jeg har å si.
Hvis jeg vil kan jeg gå på byen og kline.

Oppvaskmaskinen er blitt stille, og det eneste jeg hører er naboens dempede skritt over gulvet. Over mitt tak. Over boksen der jeg lever mitt liv. Mitt fine, lille liv.

Nå er Karl Johans gate full av isskulpturer, og hver eneste butikk ”går for gull!” med salg og rabatter. Overalt er det folk med røde, kalde neser, fargerike luer og kamera på magen. Vi er gode på fest. Og ski.
Og melkesjokolade – det er bygget et skihopp av Walter-plater bak store glassvinduer.
Jeg står sammen med barna med hendene på ruten.
Det er ikke bare sjokoladehoppet som er stort. Det er verden. Og jeg er så heldig som får forsyne meg med akkurat det som passer meg.

2011 - klar, ferdig, gå!

2011-01-02T21:23:00.009+01:00

HF. Sophus Bugge. Historie. Basisgruppe legion X. Fine folk. Praksis. Klementiner. Spilling. Konserter. Hos Louise. Ustemte gitarer med slitne strenger. Rødvin. Venninneskravling. Kompisfjasing. Familie.

10. Domus Athletica. Engasjement. Pust. Puls. Lørdag formiddag på Damplassen. Yoga. Huset på Bjølsen. Luna. Ganesh-kaker. Slitne muskler, store smil.Adventsturné i Sveits. Gutta. På veien. Hanne-kaffe. Julestemning. Julelys. Fnising. Musikk. Samspill!

2010 er over! Tiden har begynt å gå så fort. Er det et tegn på at man begynner å dra på åra? Jeg har opplevd masse dette året- nye venner, nye studier, nye hobbyer. Jeg blir alltid like fascinert av hvilke uventede retninger hverdagen tar! Da jeg trodde jeg hadde veien og dagene staket ut for meg dukket det opp nye mennesker, nye utfordringer, og kanskje ikke så overraskende: nye hang-ups. Jeg har en tendens til å stupe inn i dem med hud og hår. Det viktigste jeg har lært av de inspirerende menneskene jeg har blitt kjent med i år er at jeg former mine egne dager. Det høres voldsomt pompøst ut, og står nok i alle selvhjelpsbøker i hele verden, men det er sant. Jeg bestemmer hva jeg velger å fortelle meg selv. Hver dag. Det er et stort ansvar, for meg selv og for de rundt meg, og jeg syns det er ganske spennende. Med en gang jeg begynte å tenke på det ble også alle muligheter mangedoblet - det er så mye vi kan lære, gjøre, oppleve og kjenne på. Derfor gleder jeg meg nå ekstra til året som kommer. Jeg skal fylle det med så mye gøy og bra! Akkurat som fjoråret.

Jeg blir ofte litt frustrert ved årsskiftet, når det snakkes om forsetter og kurer og halvhjertede løfter, avgitt i et tonefall som om man allerede vet at det ikke kommer til å gå. Det er noe av det mest deprimerende jeg vet. Derfor er det ekstremt tilfredsstillende å kunne si at det ikke er noe alternativ å ikke nå de målene jeg har satt meg. Og av samme grunn har jeg også brukt mer tid på å sette disse målene mine. De må være utfordrende, men realistiske og mulige å gjennomføre. Jeg skal lese mer. Jeg skal planlegge dagene mine bedre, sånn at lesingen blir lettere. Jeg skal skrive litt mer, lage mer rom for musikk i hverdagen. Jeg skal ta meg mer tid til å lytte til folk rundt meg, selv om jeg er travel. Og jeg skal ikke gjøre det fordi jeg føler jeg må, og fordi jeg på død og liv må ha masse nyttårsforsetter. Jeg skal gjøre det fordi jeg vil - fordi det gjør meg lykkelig. Så det er rett og slett bare å gjøre det. Noe annet ville være dårlig bruk av energien og viljen i meg. I oss alle! Er det ikke en befriende tanke? Det er ingen grunn til at vi skal gå rundt og ikke få til det vi vil. Det er bare tull. Som mine inspirerende instruktører sier: vi jobber for å være de beste utgavene av oss selv. Det er så tilfredstillende når ting funker. Kåm ån, tjueelleve, jeg er klar! Jeg skal gjøre deg fantastisk, og jeg gleder meg til å dele deg med vennene mine. Hvis de gidder å henge med meg, da. Jeg føler kanskje tidvis at denne treningen gjør meg litt kvalmende positiv. Godt nyttår!

Drittnovember. Og du liker det.

2010-11-22T23:02:00.012+01:00

Jeg lengter. Etter å kunne bytte ut klementinskallet under neglene mine med en grundig manikyr og et lag med rød Chanel. Ullsokkene mine lager stripete merker i hvite plastelinalegger, og jeg ser at den blågrønnhvite ansiktsfargen er i ferd med å sette seg for det kommende halvåret. Det var da forferdelig tidlig, tenker jeg. Julemarsipanen har ikke rukket å være i butikken i mer enn et par uker, og jeg hadde håpet at restene av sommerens gyldne kinn i det minste holdt seg til første søndag i advent. Neida. Langt derifra. Naivt. Jeg lengter litt mer – denne gangen tilbake til i fjor vinter, da jeg uten noen som helst form for økonomisk sans svei av hundrelapper på solarium i måneden. Jeg er av den overfladiske typen, nemlig. Studielånet rakk aldri til, og jeg måtte ty til MasterCard og null sosialt liv ved slutten av hver måned. Jeg gikk på Gutta på Haugen og kjøpte Camembert og fikener på en tirsdag. Så deilig uansvarlig. Men vokse opp må man, og uten at jeg skal hevde at jeg nå har gjort nettopp det, så har jeg lært et og annet om prioriteringer. Det spiller ingen rolle om jeg har lyst på den nye Nike-jakka om mobilregningen er på vei (og det skal jeg love at den er – minn meg på at jeg aldri skal kjøpe iPhone på avbetaling ever again – den kan nemlig bli stjålet den første måneden (check) uten at man har forsikring (check), og da må man fortsatt betale månedlige avdrag (check x9, 3 to go)). Gradvis har jeg blitt forandret til en sånn som tenker seg om før hun kjøper noe – halleluja! – jeg visste den dagen måtte komme.

Så hvorfor forteller jeg alt dette? Er jeg blitt en blogger som deler store mengder triviell informasjon? Ja, hah, det har jeg alltid vært - noen ganger bedre skjult enn andre. Men det handler om mer enn det. Det handler om overlevelse i høsten. Denne tiden på året hvor jeg i noen uker ikke orker å høre meg selv snakke om hverdagslykke og yogasalighet, fordi det uansett blir klisjé i novemberører, og alle på bussen er sure. Dessuten tror jeg de trives med det. Jeg trives med det. Det føles av og til godt å velte seg i høstmørket. Hvis man lurer på hva man skal ta seg til, kan man slå opp i en hvilken som helst høstreklamebrosjyre fra Kid Interiør eller lignende kjeder: vi skal kose, vi nå. Intenst. Og bruke masse penger på å "skjemme oss bort". Fordi vi "trenger det" i november. Men sannheten er av og til den at de vi føler for å kose med (når vi først har tid til å kose) har eksamen og jobb, eller er slitne, eller Gud forby: har andre venner enn oss. Og hvem trenger makroner fra Pascal når man kan lage en mandelbanan? ....
Men ærlig talt, vi har tross alt vært utsatt for store mengder sommeridyll og solskinn for ikke så veldig lenge siden, og snart blir det intens julehygge. Det kan rett og slett bli for mye av det gode. Hadde vi klart oss hvis vi ikke fikk lov til å være litt sure på 37-bussen i november? Hadde vi, ironigenerasjonen, hatt en like fin jul dersom vi ikke hadde kunnet brette sarkasmen om pledd-, kakao- og kosemaset denne måneden?
Du som syns at november er grå, at penger er greit å ha og at eksamen er dritt – du er konform og uoriginal. Din... dritt. Bleik er du også.

Og jeg vet du egentlig koser deg litt under pleddet ditt.

Av og til må man bare snurre

2010-10-31T20:27:00.008+01:00

Av og til er høsten uten ord. Den kommer med løv og regn og brer dynen over morgenrutiner og ettermiddagsaktiviteter. Det var sommer for en evighet siden, og det er flere år til jul. Men: dette er de beste dagene i året til å fylle opp stua med mennesker man liker. Da må man bare lukke øynene og snurre litt på gulvet, høre på summingen av latter og samtaler og musikk og klirring i vinglass, og huske på hvor utrolig heldig man er. Det trengs ikke så mange ord til det.

@home

2010-10-25T20:54:00.004+02:00

Hva får du når du blander Facebook, et entusiastisk barteansikt og utleverende kjendiser på VGTV? Svaret er behagelig nærliggende: @home.

Jeg har nevnt før at jeg syns jeg har så morsomme venner. Og jeg har det. Det kommer ofte så gode kommentarer, morsomme parodier, fakter og ansiktsuttrykk. For ikke å snakke om finurlige observasjoner.
Det har seg også sånn at noen av disse vennene mine er i ferd med å utdanne seg som tekstforfattere. Én av dem har allerede gitt ut sin debutroman på Aschehoug, og de har satt opp en rekke 5'er og 6'er-revyer, og til og med fått revyprisen.
Nå har de slått på stortromma, og laget et TV-program for VGTV. Det heter @home. Kalaset ledes av programleder Hasse Hope. Herregud, det er så morsomt.

- @home er en serie der jeg drar hjem til kjendiser, og istedenfor å se møblene og badekaret, ser jeg på hvordan de bruker Facebook, Twitter og andre sosiale medier. Jeg er ikke interessert i å se Leif Ove Andsnes bade, jeg vil se han skrive om det, sier Hope til VG Nett.

Nysgjerrig? Det burde du være! Du kan se første episode her, og det kommer en ny hver mandag fremover. Hurra!

Som gutta sier:
I @home logger programleder Hasse Hope seg rett inn på kjendisenes facebookprofiler. Indrefiletene fra disse profilene får du i episodene på VGTV. Saus, poteter og stekte grønnsaker får du her (Facebook-gruppe).

Enjoy (mens jeg kollapser av stolthet)!!

En kveld i oktober.

2010-10-18T22:03:00.005+02:00

Åh, det føltes som om jeg hadde holdt pusten i ukesvis, og jeg gispet etter luft for å fylle de støvete krokene av lungene mine – de jeg plutselig merket at jeg hadde forsømt. Jeg senket så skuldrene og sukket. Jeg sukket av glede og savn på én gang. Der sto jeg – midt på Grønlands torv – og gråt.

Om det var lukten av koriander, eller lyden av latter og levende fortau, det vet jeg ikke. Men jeg var tilbake i min første leilighet, der frihetsfølelsen var overveldende, der vi hadde perfekt utsikt ned i kretsfengselets luftegård og en politiradio med nye batterier. I leiligheten der jeg var 19 år, og feiret min 20. bursdag på parkettgulvet med billigbrus, papirhatter og venner som måtte rekke den siste bussen for i det hele tatt å komme seg hjem til den andre siden av byen. Vi drakk rødvin på det lille, gule kjøkkenet med plass til to, og jeg elsket lyden av sigarettpapiret som glødende forsvant mellom fingrene. Dessuten fikk jeg være med Astri hver dag. Astri som ler, lytter, diskuterer og klemmer. Det gjør hun fortsatt.

Der sto jeg – midt på Grønlands torv – og humret, hikstet litt, med tynne sko mot steinfliser og ansiktet tyllet inn i et hjemmestrikket ullskjerf. Rundt meg virvlet løvet, praten, menneskene, livet, rundt og rundt og rundt, fargelagt av gatelys og kveldsåpne butikker. Jeg ble fylt av metaforer jeg aldri vil få bruk for, og jeg trengte ikke skrive dem ned – de tilhørte øyeblikket, og ikke var de spesielt gode. Jeg sto helt, helt stille, i frykt for at det hele skulle ta slutt før tiden var inne.

Omsider trakk jeg pusten igjen, fylte på nytt alle kroker av lungene mine, og gikk hjemover med fulle grønnsaksposer.
Om jeg blir så full i sjel og sinn, så hudløs og svimmel, og om fargene blir så sterke av at jeg ikke har sovet nok – da er det bare å foretrekke at nettene blir kortere iblant.

En helt uvanlig tirsdag - konklusjonen

2010-10-12T23:46:00.005+02:00

Som tidligere nevnt skulle jeg bruke dagen på å finne ut av hvorfor den var så uvanlig. Jevnt over har ikke denne tirsdagen skilt seg så veldig ut fra de 51 andre tirsdagene i 2010, men i og med at jeg har vært så innstilt på å lete, så vil jeg gjerne dele noe av det fineste fra dagen min med dere. En dag som faktisk ble fullere og fullere av fine ting, jo mer jeg lette.

Her om dagen var jeg ute på bysykkel, men jeg leverte den tilbake for sent. Dårlig planlegging. Jeg fikk min tredje prikk på sykkelkortet, og det betyr at kortet sperres. Nå til dags er man vant til at regler og retningslinjer for slike ting betyr straffegebyrer og gjenåpningsavgifter og ditt og datt, så jeg sukket og lagret nummeret til Oslo Bysykkel for å ringe og finne ut av hvor mye jeg eventuelt måtte betale.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi denne historien for meg er blitt et symbol på at som mangler i storbysaksbehandlingshverdagen vår. Some slack. Bare se her, jeg fikk en e-post, uten at jeg tok kontakt med dem først:
"Ved gjennomgang av databasen ser jeg at kortet ditt er sperret (...). Jeg har nå åpnet kortet ditt igjen, men ber deg passe på lånetiden. Vennlig hilsen Inger".

Unnskyld, Inger! Jeg lover å skjerpe meg!

Jeg er sikker på at Inger er venninne med de syngende bestemødrene som lager syltetøy for Nora.
Vi trenger flere av dem, de som inspirerer med sin varme og oppdrar de yngre generasjoner med stødighet og goodwill.
Det var en helt uvanlig tirsdag - det var det jeg visste!

En helt uvanlig tirsdag

2010-10-12T10:21:00.007+02:00

Man skulle tro det var en vanlig tirsdag, men nei. Langt derifra. Det er en sånn tirsdag som krever litt ekstra innsats fra min side, for ellers føyer den seg inn i rekka av dager som ikke spiller noen særlig rolle fra eller til. En sånn dag føler jeg ikke for å ha i dag.

Tenk om jeg kunne knipse med fingrene, og så var Sophus Bugges hus blitt til Hogwarts. Jeg tror jeg må ta meg en oppdagelsesferd. Kanskje jeg skal ta heisen ned til støvete arkiver på universitetsbiblioteket, eller ta en safari på matematisk-naturvitenskapelig fakultet (de er av en annen art enn meg). Iblant tar jeg en pause og ler av morsomme ting jeg finner på Facebook. Jeg kan en gang for alle finne ut hva som skjuler seg bak "Hvilerom"-døren inne på jentedoen på humanistisk fakultet, men jeg tror nok at det gir meg mer spenning å ikke vite hva som er der. Nå kan det like gjerne være Narnia. Jeg tror det er Narnia.

Det er mye jeg kan gjøre, men jeg setter meg på min vanlige lesesalsplass og fortsetter på oppgaven min. Når alt kommer til alt er det jo dette jeg elsker. Akkurat nå er det ingenting voldsomt som henger over meg, ingen uoverkommelige krav. Bare en passe mengde med utfordringer sånn at jeg skal vokse og bli et utdannet, voksent, tilfreds og ansvarlig menneske. Noen litt større utfordringer, noen litt mindre. Akkurat nå - når minuttene virker lange og klokken går litt saktere enn vanlig - nå er jeg i aller høyeste grad tilstede. Det er med andre ord plass til mye mer i hvert minutt, flere observasjoner, flere tanker, flere koselige tekstmeldinger! Mer av dette, og livet mitt blir mye lengre.

Man skulle tro det var en vanlig tirsdag, men, åh, næhæhæi. Jeg skal bruke dagen til å finne ut av hvorfor.

Søndag kveld

2010-10-10T23:01:00.009+02:00

Noe av det beste med høst og vinter er at leilighetene i byen blir til opplyste settekasser tidlig om kvelden. Lysende strimler av filmsnutter som på finurlig vis spilles vegg i vegg. Jeg syns egentlig det er ganske rart at ikke vi alle går ute og titter inn til hverandre litt oftere – vi som er så nysgjerrige og gjerne vil ha innblikk i andres privatliv! Hvem bor der? Et par. En kattedame. Studenter. Hyggelig belysning? Lysstoffrør. Kaldt, grønt. Smålamper. Varmt, gult. Planter, gardiner. Stearinlys i vinduet. Tunge, røde gardiner og billig nips. Rene hvite karmer, en orkidé, ikealampe. Rødvin. Nesquick.

Folk. All verdens folk.

Frikveld. Familiemiddag. Leksehjelp. Oppgaveskriving. TV-titting. Modellflymaling. Gitarklimpring. Overtidsjobbing. Rutiner. Spontanitet.

Første leiehybel. Fjerde kollektiv. Første leilighet med kjæresten. Barndomshjemmet.

Jeg vet ikke om de alle er bevisste dagene sine. Om de tenker over hva de bruker tiden sin på, eller om de bare spaserer med klokka – videre og videre uten stans – mot noe de gleder eller gruer seg til. Den ferien om noen måneder. Det selskapet neste uke. Det foredraget. Det kurset. Det har vært min kampsak en stund, det å glede seg over og være tilstede i hverdagen. Når jeg da titter inn i disse vinduene, så lurer jeg alltid på om det er tomme timer for de som bor der, eller om det er en kveld å glede seg over. Om disse timene handler om plikter, noe som skal skje senere, eller om man rekker å kjenne på freden og roen ved å være hjemme hos seg selv. Tid til å puste. Venner på kveldsmat. Ren kjøkkenbenk. Nedbrente lys og oppvask på bordet. Som regel tar jeg det for gitt at folk gleder seg over mange av de samme tingene som meg, men fra tid til annen så møter jeg mennesker som syns at så mye er et ork, og som finner sin motivasjon i dager det ikke er så mange av.

Det er så veldig, veldig mange forskjellige vinduer der ute.

Man kan ikke oppleve noe hele tiden, og av og til er det deilig å slippe å være tilstede. Men det ville vært leit om man en dag våknet og tenkte:
Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at de var livet.

Ha en fin uke.

Nå kan vinteren bare komme

2010-10-05T22:34:00.007+02:00

Jeg kjenner et par som har et vidunderlig kjøkken. Det har en stor øy i midten, sånn at man kan sitte sammen og lage mat. Dessuten har de to oppvaskmaskiner og to stekeovner, sånn at de kan ha masse gjester på en gang, hele tiden. De er voksne, og har prioritert.

Så lenge jeg kan huske har jeg hatt en forestilling om hva slags hjem jeg vil ha. Jeg vil at det skal være et med åpen dør, og søle i gangen. Jeg vil snuble i fotballsko, og lage litt for mye spaghetti fordi jeg vet at det alltid ramler nabobarn inn på kjøkkenet. Bake til kakesalg, til korpstur, og bruke litt etterlengtede frikvelder på å kjøre lopper. Jeg skal kjøre mye bil ellers også. Være den kjente, varme, trygge bilen som man kjenner igjen lyden av langt unna, som blinker inn til siden for å ta deg med hjem. Hjem til kveld, pusling på rommet. Den kjører ut også. Til treninger og fritidsklubber. Kamp på lørdager. Heie! Hente klokka ni. Smøre matpakker. Sette på bokbind. Bokbind er ingen spøk.
Jeg liker disse forestillingene. De er fullstendig blottet for slitasje. De bryr seg heller ikke om at livet kan legge andre planer enn en selv. Det er bare overskudd. Om det regner er det bare koselig, og det finnes ingen ettermiddager hvor man krysser fingrene for at nabobarna holder seg hjemme hos seg selv.
Studentversjonen av denne forestillingen inneholder ikke så mange nabobarn, men sølen i gangen får jeg tidvis, og jeg snubler ofte i mine egne joggesko. Korpset er erstattet av nachspiel-gitarister, og jeg titter på flere lopper enn jeg frakter. Bokbind vil jeg ikke ha noe med å gjøre før det blir høyst nødvendig, og spaghetti er noe av det billigste man kan lage litt for mye av. Og det er mye overskudd.

Jeg kjenner altså et par som har et vidunderlig kjøkken. Et slikt kjøkken kommer jeg nok aldri til å ha, og jeg har det i alle fall ikke nå. Kjøkkenet mitt har én ovn, og én oppvaskmaskin. Jeg har heller ingen øy. Ingen av disse tingene plager meg nevneverdig. Faktisk er jeg svært fornøyd med det jeg har. I flere år har jeg vasket opp for hånd, og det behøver jeg ikke lenger. Det eneste som er litt dumt er at studentøkonomien ikke legger opp til den store oppvartning.

Men når alt dette er sagt, kan jeg avsløre mitt kjempelure supertriks: sentralfyring.

Nå er det høst, kald høst. For hver dag blir mine venners trekkfulle leiligheter kaldere og kaldere, men min blir bare varmere og varmere nå som sentralfyringen er satt på. Og jeg skrur opp enda mer, jeg. På den måten får jeg besøk til stadighet om vinteren. Av folk som blir i sofaen, under teppet, foran peisen. Selv om de ikke får middag.

Det er det lureste jeg noen gang har kommet på.

Konsert

2010-09-28T11:11:00.003+02:00

Solen skinner, trærne er i ferd med å ta fyr og det er dritkaldt. Hvilket perfekt tidspunkt for konsert, tenker jeg da.

DU er hjertelig velkommen til den hyggelige kjellerscenen på Magneten, på kulturslottet Soria Moria på Torshov, førstkommende fredag. Det er den 1. oktober, altså. Der vil du få høre Eivind Oftebro og meg, og du vil også få høre Robert Rustad Amundsen. Han er sabla flink.

Mer informasjon om kvelden kan du finne på Kombicamp-siden, eller på Facebook-eventen.
Dørene åpner 20.00, og det er konsertstart 21.00. 80 kroner for billetten (som også går til en fest oppe på Sorialab etterpå).

Håper vi sees!

Gjennom vinduet

2010-09-25T17:54:00.007+02:00

Du sitter helt ytterst på stolen. Du gjør alltid det. Hver gang vi møtes er du alltid på vei et eller annet sted, alltid med kaffen i hånden. Jeg kjenner ingen som deg, med tusen tanker, tusen ord og tusen relasjoner. Du hadde sikkert blitt valgt til president om du hadde mobilisert styrkene dine. For de ser deg, alle sammen - de har alltid sett deg. Jeg kjenner ingen som deler så mye som deg. Du er din egen tv-serie. Alle følger med. Du har personligheten utenpå. Den skifter ikke, du skifter ikke, men du kommer i mange varianter. Sesongvare. Du lukter noe nytt og flyr avgårde som en boomerang. Som nå. Når jeg ikke har sett deg på lenge, og du med ditt store, karakteristiske vinnersmil vinker til meg gjennom høstløv, skjerf og poser idet du hiver deg på bussen og drar videre til neste stopp. Du vinker, og du lar blikket henge litt før du blåser håret på plass, stempler billetten og smilende unnskylder deg og ditt forbi andre passasjerer. Jeg tror alltid at jeg glipper deg da, men innerst inne vet jeg at lukten etter hvert mister taket på deg, og at du finner tilbake til det kjente. Til meg. Til oss andre. Noen ganger ser jeg på deg, og slipper deg ikke ut av syne. Jeg lurer på om du ser det. Jeg lurer på om du ser at jeg stirrer på deg, rett i øynene, rett inn i deg, rett inn i alle dine fakter, dine forestillinger og dine uttrykk. Mellom alle dine linjer. Forbi alt du stiller ut. Jeg ler med. Jeg tror ikke du tenker over at du synes. At du blir iakttatt når du passerer, når vi er sammen. At jeg ser på deg som kunst. Lener meg tilbake og betrakter deg på avstand. I samspill. Alene. Du er en god avis. Et lerret som stadig forandres – det skifter farge og mønster etter dine impulser. Det er ikke så rart at du alltid løper videre før noen setter øynene i deg. Du er kanskje redd for øyne. Du, som er verdensmester. Du, som alltid setter øynene i andre. Det er umulig å vite hvor du skal. Hvor du kommer fra. Men du har alltid kaffen i hånden.

Jeg håper at noens hånd en dag tar den kaffens plass.
Jeg tror det er det du vil.

Morgenkulde

2010-09-17T00:18:00.003+02:00

Den sitter nederst i ryggmargen, i nakken, under føttene, i fingrene, i skuldrene. Etter mye mental forberedelse strekker man sakte ut ett og ett bein og prøver å navigere seg over isdekte vidder, trosse kulingen og rimet som sakte, men sikkert, dekker større og større deler av ansiktet. Landskapet er uendelig, alt er likt, og man vet at denne gnagende følelsen ikke vil gi seg før området er krysset. Det er ingen vei utenom. Terrenget må sonderes og okkuperes, og det har allerede pepet for tredje gang. Naken og skjelvende tar man ett og ett skritt i riktig retning.
Tiden løper snart ut - man er i ferd med å bli til is - stivne gradvis i gåposisjon, som på film.

Soveromsvinduet. Må. Lukkes.

Drit og dra, verden, tenker man.
Jeg ville mye heller ha blitt her, blant somre og epletrær, blant varme hender mot kinnene og fugleperspektiv på storbyer og dalfører. Her tar tiden aldri slutt. Her er nordavind og kveldsbad på samme tid, et lite hopp blir et svev, det finnes ingen detaljer – bare korte, uklare filmsnutter og den følelsen i brystet. Den som blir der når du våkner, og noen ganger er med hele dagen. Noen ganger er det udefinerbart og dumt, andre ganger så varmt og fint at man nesten blir forelska i folk. Ustanselig. Og så kan man ikke engang fortelle om det. Hvorfor skulle de forstå når du ikke kan beskrive det selv? Alt man får plass til av noen timer søvn. Det kan nesten bli for mye av det gode. Da er det kanskje greit å løsrive seg og kjempe seg over den isbelagte parketten for å lukke vinduet og møte morgenen, allikevel. Dessuten er det fredag, kaffen er klar og solen skinner på hovedstaden. Ha en deilig dag.

Om hverdagshistorie - hvorfor det er rødvin for hjertet mitt

2010-09-14T01:12:00.018+02:00

Hver morgen skjærer jeg skiver med ingefær, og putter dem i den blomstrete koppen min med varmt vann og honning. Så varmer jeg fingrene på den hele veien til Blindern, mens jeg ser på alle menneskene. Når jeg setter meg ned med historiebøkene mine faller jeg inn i en verden av fjerne land, konger og vakre hager. Alt det jeg leser er så fjernt fra min virkelighet, men allikevel så virkelig. Er det ikke rart? Det er ikke så lenge siden verden ble slik som vi kjenner den. Jeg ante ikke at det ville være så fint å lese om alle disse historiene. Jeg hadde en anelse, men jeg visste ikke at jeg ville sitte igjen med den samme følelsen som jeg får av... vel, vin. Sene kvelder. Høstluft. Mørkerøde lenestoler og små, akustiske konserter. Regnvåt asfalt i natten. Lukten av nye bøker. Åh, lukten av gamle bøker! Virvlende, gule blader i vinden. Peis. Det er mange, mange personlige historier, små foredrag, samlet i et enormt nett. Noen av setningene i historiebøkene mine er så stappfulle av farger, lukter og smaker at man nesten kan kjenne det på kroppen. Når jeg leser om handel, for eksempel, helt i begynnelsen av vår tidsregning:

”Romerne importerte en rekke varer fra India, blant annet pepper, tekstiler, edelsteiner, glass, metaller, vin, perler, elfenben, silke og skilpaddeskjell”
(Indias historie, Price m.fl., 2004).

Kan dere se skipene? Kurvene? Fargene? Jeg drømmer meg bort i historier om Romerriket, om årelange reiser, fullastede skip, rismarker, støvete markedsplasser, Silkeveien og palasser i soloppgang. Palasser i solnedgang. Palasser i regn også, for den saks skyld. Krigene og elendighetene har jeg for øyeblikket pakket inn i historieromantikk og fløyelsbånd.

Jeg liker elg i solnedgang også. Med en vennlig, ironisk distanse. Bjørka. Dompap på grein. Solo og bunad. Og norgeshistorie. Men etter å ha lest om konge etter konge etter konge, ender jeg med å tenke for meg selv ”jamen herregud, kan dere ikke bare svelge stoltheten og finne en forbanna ordning?”. Og de sier jenter lager drama. Mine damer og herrer, jeg gir dere det norske kongedømmet mellom 1130 og 1240 . Jeeez.
Det er ingen tvil om at det var mye galskap her til lands mens vi famlet blinde frem og tilbake i prosessen med å organisere oss selv, men det er bare det at verdenshistorie er fargerik galskap. Stappfull, kontrastfylt, magisk galskap. Det er så mye!

Det er lyd som også er magisk om dagen, og det er historie på NRK. For eksempel NRK2-programmet om Flåmsbanen, med hvinende jernbanespor, knitrende jazzpiano og en fallende Kjosfoss. Eller NRK P2. Hvilke andre kanaler tar seg tid til lange reportasjer fra muséer, hvor man får beskrevet hva som finnes der, og man attpåtil kan høre lyden av skosåler mot marmorgulv? All denne lyden kan fylle hjemmet mitt, og meg, mens jeg står i vinduet og ser at trærne på Haugen er i ferd med å skifte farge.

Jeg hadde et mål i vår om å ta de gode samtalene tilbake fra vinen, vel å merke når det passer seg. Nå har jeg dem søren meg på pensum.
Og i stua.
Win!

Mens Billie synger

2010-09-08T00:30:00.008+02:00

Jeg lurer av og til på hva det er som gjør at noen setninger er så voldsomt fine. Frysningfine.
Når det ser ut som ordene er sydd sirlig sammen med nål og tråd, og man får lyst til å skrive setningen om og om igjen på gråpapir og henge den over senga. Når språket blir vidt og bredt, når det ikke finnes en eneste begrensning og man plutselig skjønner hvor mange ord man faktisk kan velge mellom for å beskrive og fargelegge. Eller hvor få. Av og til står stemningen fra en god tekst vinkelrett på tiden det tar å lese den. Noen ganger ser man hvordan hvert eneste ord er valgt, veid og satt på plass, eller hvordan de har ramlet over hverandre, og på nesten magisk vis falt inn akkurat der de skulle.

Jeg har en liste over folk jeg vet har en spesiell teft for stemning, og jeg sjekker Facebook-profilene deres jevnlig for å se om det finnes noen nye godbiter. Da er jeg i en litt annen modus enn når jeg har rullet meg inn i mitt usedvanlig trivelige høstnett som er så jordfarget og rødvinsromantisk at selv Paulo Coelho ville fått leamus.
På Facebook er alt lov. Språk er lego – gjør som du vil.
Det fineste av alt er at de som har de fineste statusene ikke nødvendigvis skiller seg ut som det ene eller det andre. Det kan like gjerne være en vanlig 15-åring som en tekstforfatter, en hverdagsskildring eller et sitat.

”Et fint utsagn jeg nettopp hørte: Da jeg var liten hadde jeg problemer med å sette inn punktum og komma i setningene mine, fordi jeg var redd for å ødelegge dem”

”(navn) skal drukne sine tømmermenn i bruktmarked og saltvann”

Og så er det ikke alltid setninger, heller. Men, de sier ikke noe mindre av den grunn.

“2,1 mil, 4,5 blåbær”

Jeg kan ikke lete mer. Jeg vil ikke lete mer. Det er så mange ting som gjør disse setningene til akkurat det de er, og de dukker plutselig opp og gir meg gåsehud. Ofte kan de ikke leses igjen, for da har de mistet elektrisiteten. Som nå! Jeg fant noe på nettet. Gåsehud.
“Kelneren ryddet bort restene av samtalen”.
I morgen er det bare en setning, men nå? Åh.

Og jeg som ikke har åpnet vinen engang.
Det blir en fin høst.
Jeg merker det.

Alt de bare kunne si til Sophus Bugge.

2010-09-02T22:08:00.005+02:00

Og hos gutta...

(Jeg var ikke der - det var min venn Sigurd. Takk for hjelpen.)

Dear Mr./Mrs. cleaning worker,
Please don't clean the walls,
we are writing clever things
of high literary and scientific value.
This is very important. One day we'll be famous.

Vi sees på Humanistisk Fakultet.

Det lukter høst!

2010-08-31T21:22:00.004+02:00

Og jeg ELSKER det!
Som min venn Eivind sa, hvis man bare er våken lenge nok lukter det Oslo-høst hver kveld nå. Derfor er det umulig å legge seg i rimelig tid. Jeg kunne ha satt meg i vinduskarmen og blitt der for alltid.
Lufta, fargene, ullskjerfene, kaffen, peisen, bøkene! Kom nå!
Det er godt man har en fin faddergruppe på Lektorprogrammet som tar initiativ til en sensommersopptur på Sognsvann mens man venter på at høsten skal komme på ordentlig! Ikke at sopputvalget var så stort, akkurat.
Var vel strengt tatt bare disse restene av fingersopp igjen.
Men, jeg har egentlig aldri trodd på de som drar på sopptur for soppens skyld.

De små foredragene

2010-08-23T10:50:00.006+02:00

Altså, hvor mange er det ikke som akkurat nå står alene i skolegården og titter rundt seg med vennlige og søkende blikk? For noen er det snakk om sekunder før de kommer i kontakt med de nye og ukjente menneskene, mens andre kanskje blir stående i dager og måneder. Det er den store Mandagen, starten på et nytt skole- og studieår, og antagelig den uka i året med flest hevede skuldre i Oslo. Jeg syns det er spennende, hvordan vi i disse dager bruker alle triks vi har lært for å fremstå interesserte, interessante og sosialt oppegående. Og Gud forby om man dro en vits de andre ikke forsto. Men, om de faktisk forsto den var det full pott, rett i blinken. Bonding. Man må jo ta noen sjanser. Bare ikke akkurat nå. Eller? Man må forberede et kort lite foredrag om seg selv, som skal gjentas jevnlig, og det må være nøye komponert. Ikke snakk for mye, ikke vær for reservert - og still minst ett spørsmål for hvert spørsmål du får. Likevekt, balanse i kommunikasjonen. Husk navn, gjenta det gjerne 20 ganger i hodet. Emil het han --> vi snakket om fotball --> Drillo --> Egil --> Emil. Funker.

Med disse dagene, med alle som er på vakt for sitt sosiale liv, er man også priviligert nok til å få høre alle andres små foredrag. Tusenvis av historier skal fortelles samtidig, og biter skal legges til fortellingen fremover. Det var hun som flyttet til hovedstaden rett fra videregående, det var hun som hadde tatt 13 eksamener som privatist i år, og han som skrev bok. Og utenfor Blindern - det var han jeg møtte en sen natt på benken utenfor Herr Nilsen, som istedenfor å være hjemme i leiligheten han delte med dama hadde sneket seg ut for å dra på London. Han kunne si det til meg, for han kjente meg ikke. Å si det høyt gjorde ham livredd, skamfull. Så satt vi bare der litt. Det er lett å glemme at alle disse historiene alltid er rundt oss, selv når de ikke rutinemessig skal presenteres.

Snart skal jeg opp dit igjen, og hilse på de jeg allerede har sett litt til. Treffe noen nye. Jeg kjenner nysgjerrigheten min rive og slite i meg - hvem i all verden er dere? Hva står i bøkene deres? Jeg må nøye meg med litt av gangen. Være interessert - ikke for interessert - finne den naturlige balansen, sånn at jeg får slippe inn. Det er det beste av alt - hver gang man møter noen som er helt ulik alle andre man kjenner. Og ikke minst - når det oppstår tillit mellom mennesker slik at man kan få høre noen litt lengre foredrag. Det er nesten så man får lyst til å skåle for det. Og det syns jeg man skal.

God studiestart, alle sammen. Skål.

Stikkord i juli.

2010-07-23T19:40:00.007+02:00

Tid til å lukte, se og høre. Hilse. Lese, snakke. Hvile, le, peke. Skjenke i glasset, dingle med beina. Smile. Observere. Takke, smake. Vinke. Skifte, bade, tørke i sola. Lukke øynene. Trekke pusten. Kjenne.
E18. Bensin. P2. Motorbåt. Fnise. Diskutere. Klemme. Solnedgang. Saltvannshår. Vin. Soloppgang. Bok. Svaberg. Spotify. Morgenbad. Varm i hjertet.
Snart. Oslo. Fadderuke. Øltelt. Nye penner. Ny kalender. HF. Domus Athletica. Sommerfugler. Gitar. Piano. Tekst. Historie. Bøker. Kaffebrenneriet. Aftenposten.

Det som var, det som er nå, og det som kommer - jeg tror dette er årene de snakket om.

marihønesommer

2010-06-06T00:24:00.007+02:00

Jeg sto i solsteken utenfor Java på Haugen i går, med en iskaffe i hånden og bare føtter mot varm asfalt. Det var ikke en sky på himmelen, vepsen surret i søppelkassen, og motorvarmen fra 37-bussen kilte beina mine i dét den passerte. Parken var sirlig dekorert med avkledde kropper i gresset, så jeg var visst ikke den eneste som hadde funnet ut at alt det andre kunne vente litt på solnedgangen. Oslosommer.

Jeg hadde akkurat hilst på noen nye mennesker – jeg kommer antagelig ikke til å treffe dem igjen med det første – men jeg sto der litt med dem og hørte på samtalen deres. De var gamle venner som ikke hadde sett hverandre på en stund, og de oppdaterte hverandre på hva hverdagen stort sett besto av. Jenta stoppet midt i en setning, og så på skulderen til gutten. ”Du har en marihøne på deg”.
Hun pekte på den.
”Vil du ha den?”.

Jeg ble stående musestille en lang stund. Tenk at vi bare kan stå her, akkurat nå, fire voksne mennesker rundt en marihøne.
Det er klart man vil ha den. Bare la den klatre til toppen av pekefingeren. Hvis vi er heldige blir den der en stund.

Barnlig glede

2010-05-17T00:26:00.003+02:00

Leiligheten er ryddet, innkjøpene gjort, bunaden hengt opp, ølet satt i kjøleskapet og basilikumsplanten satt på spisebordet så det lukter godt til frokostgjestene kommer. Jeg er klar!
Jeg var hjemme hos mine foreldre i dag, og ble sittende ved fotografiskuffen og se på bilder fra tidligere 17. mai-feiringer. Fellesnevneren for bildene av undertegnede er intens flaggveiving, veldig røde bollekinn og fandenivoldske blikk i kampens hete, der det var enten vannballong- eller svampekasting involvert. Hjemmets forsøk på pynting var hederlig nok, men kjolen henger ikke ordentlig på, og de skitne joggeskoene får silkebåndene i håret til å se litt malplasserte ut. Selv om jeg i dag sjekker at kjolen sitter, og er litt flinkere til å matche sko med antrekk, så er jeg akkurat den samme når 17. mai kommer.
Jeg har lyst til å løpe byen rundt, spise is, hoppe strikk, tegne med kritt på asfalten, kjøpe lodd, tullemarsjere til korpsmusikk og vinke begeistret til kongen (akkurat som jeg gjorde på forsiden av Arbeiderbladet 18. mai på tidlig 90-tallet en gang). Og jeg har i alle fall lyst til å kaste vannballonger, som da. Jeg opplevde, opplevde, opplevde, og la meg søvnig, mett og høy på livet, dog med en liten, grå sky i magen – 18. mais antiklimaks.

Forhåpentligvis blir dagen i morgen full av barnlig glede som vanlig – den er sterk, og jeg håper den aldri forsvinner så lenge jeg lever.

Gratulerer med dagen!

Om å stå midt i det.

2010-05-09T22:23:00.008+02:00

Det hender man som menneske ser at noen rundt seg har det vondt – forferdelig vondt. Jeg har tenkt på det flere ganger, at det er vanskelig å vite hva man skal si eller hva man skal gjøre. I alle fall når man ikke selv kan relatere til den samme sorgen. Hvorfor har ingen lært oss det? Hvorfor har vi ikke lært om samtale på skolen, om hvordan man skal forholde seg til hverandre? Hvorfor i all verden kan jeg sitere en hel monolog fra Hamlet, men bli lydløs i telefonen når jeg hører en bristende stemme i den andre enden? Det går ikke an å bare sitte stille sammen over telefonen.

Det vonde, det triste, enten det er tap eller hverdagslige vanskeligheter – det krever mye av vår tilstedeværelse, og det krever verktøy på lik linje med alle andre utfordringer. Tør vi å stå midt i det? Går vi rett på, eller er det lettere for oss å unngå de vanskelige samtaleemnene? Unngå menneskene? Hvor mye gir det oss hvis vi igjen og igjen er enige om at sommeren kommer snart, når vi egentlig kunne ha beriket hverandre med en dønn ærlig samtale? Vi er litt redde, tror jeg. Jeg er redd. For å tråkke over grensen, for å invadere, men jeg har vanskelig for å tro at det å få et direkte spørsmål er vondere enn å ikke få et eneste spørsmål i det hele tatt. Dessuten tror jeg at min redsel for å invadere blir en unnskyldning for å slippe å gå inn i det.

Det hender man ser at de rundt seg har det utrolig godt. At de stråler og gløder, er stolte, forelsket, tilfredse. Det er deilig når noen har det slik og man gleder seg med dem, men det er ikke så mye mer å si om det heller. Så fantastisk at du har det så godt! Det er veldig hyggelig å se deg slik! Men, jeg tror vi er problemløsere av natur, og det er ingenting vi kan fikse når noen har det bra. Vi gleder oss med dem - og vi kan kanskje få høre om hvorfor de har det så godt for øyeblikket - men alt er allerede i orden. Heldigvis er det så veldig mye annet å snakke om! Årevis og milevis (hva måler man egentlig samtale i?) med utveksling av ord og utsagn, kunnskap, holdninger og humor. Om bare tiden hadde strukket til!

Jeg tror vi kan lære av vanskelighetene. Jeg skulle ønske jeg var flinkere til å gå i møte, at jeg alltid visste hva jeg skulle si eller ikke si, at jeg var stille på de riktige tidspunktene. Vi trener vel på det, alle sammen. For har man på en eller annen måte blitt nødt til å snakke – på ordentlig – da vet man at en samtale kan være ladet. Når man forsiktig veier ord for ord for å ikke såre eller for å trøste. Eller kanskje for å fortelle noe selv, og bli møtt. Vanskelige samtaler, lette samtaler! Glade samtaler. Å snakke om noe nært med én man er glad i. Etter dette – hvordan kan man da gå tilbake til å bare være enige om at sommeren kommer?
Vi vet jo det!
Og det er så uendelig mye vi ikke vet.

Konsert

2010-05-04T18:59:00.006+02:00

Jeg har lært på skolen at hvis man har man har lyst til å dele, så må man si det høyt. Jeg har noe å dele, og dere er hjertelig velkomne til konsert på Den Gode Café på førstkommende torsdag (6. mai). Vi inviterer til en kveld med singer-songwriters som bor i hovedstaden: Kristianne Havnevik, Josh Speers og meg sjæl. Det er veldig hyggelig om du kommer. Dørene åpner kl. 19, og det er konsertstart kl. 20.

Se mer info på Den Gode Cafés hjemmesider, eller sjekk ut eventen på Facebook. Ha en fin kveld!

1. mai.

2010-05-01T11:58:00.008+02:00

Første Mai av Frans Masereel

Jeg elsker internasjonale markeringer. Det er noe rørende vakkert ved det å være alliert med noen man aldri har møtt. Det er så mange forskjeller og uenigheter som stadig får oppmerksomhet, og det føles fint å legge dem til siden for noe overordnet av og til. Nå har vi jo også Eurovision Song Contest med slagordet "Share the moment", men enkelte vil hevde at 1. mai er hakket mer betydningsfullt...

1. mai er en dag jeg har brukt tid på å forstå, for jeg tenkte en stund at jeg må ha "8 Timer arbejde, 8 Timer frihed, 8 Timer hvile" bankende i brystet for å kunne være med på å markere. Og jeg er født på et tidspunkt hvor jeg har kunnet ta alt for gitt, her jeg bor og egentlig bare ser det som foregår på den ene kvadratmeteren jeg til enhver tid befinner meg i. Men, derfor er jeg nå desto mer begeistret for 1. mai. Det gir oss anledning til å se ut og forbi oss selv, og marsjere med de som ikke er der vi er.
Slagordet for 1. mai i år er Samarbeid for arbeid, tatt fra et veldig kult prosjekt der regjeringen inviterer til debatt om arbeidslivet. Årets 1. mai-aksjon heter Folk forandrer verden. Den samler inn penger til organisasjoner som jobber med rettferdig fordeling av makt og ressurser i Ecuador, Kambodsja og Sudan.

Den greske lyrikeren Yiannis Ritsos har bursdag i dag. Da passer det ypperlig at han sier det så fint i sin Moonlight Sonata fra 1956 (som komisk nok er én av få tekster som ikke er politisk propaganda).

I know that each one of us travels to love alone,
alone to faith and to death.
I know it. I’ve tried it. It doesn’t help.
Let me come with you.

Jeg har flere venner som brenner for internasjonalt samarbeid; først og fremst handler det om rettferdighet. Jeg har venner som har tilbragt måneder i blant annet Armenia, Kenya, Sør-Afrika, Palestina og Bangladesh. Noen kommer hjem og forteller om maktesløshet, andre kommer hjem og forteller om historiske arr i landskapet, om korrupte politiske systemer og mennesker som må bøye seg.
"Til Ungdommen" er en tekst stort sett alle har lest før, men den bør oppfriskes med jevne mellomrom. Den ble i utgangspunktet skrevet til norske studenter i førkrigstiden, men er vel så aktuell i disse tider.

Til Ungdommen

Kringsatt av Fiender,
gå inn i din tid!
Under en blodig storm -
vi deg til strid!

Kanskje du spør i angst,
udekket, åpen:
hva skal jeg kjempe med
hva er mitt våpen?

Her er ditt vern mot vold,
her er ditt sverd:
troen på livet vårt,
menneskets verd.

For all vår fremtids skyld,
søk det og dyrk det,
dø om du må - men:
øk det og styrk det!

Stilt går granatenes
glidende bånd
Stans deres drift mot død
stans dem med ånd!

Krig er forakt for liv.
Fred er å skape.
Kast dine krefter inn:
døden skal tape!

Elsk og berik med drøm
alt stort som var!
Gå mot det ukjente
fravrist det svar.

Ubygde kraftverker,
ukjente stjerner.
Skap dem, med skånet livs
dristige hjerner!

Edelt er mennesket,
jorden er rik!
Finnes her nød og sult
skyldes det svik.

Knus det! I livets navn
skal urett falle.
Solskinn og brød og ånd
eies av alle.

Da synker våpnene
maktesløs ned!
Skaper vi menneskeverd
skaper vi fred.

Den som med høyre arm
bærer en byrde,
dyr og umistelig,
kan ikke myrde.

Dette er løftet vårt
fra bror til bror:
vi vil bli gode mot
menneskenes jord.

Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen
som om vi bar et barn
varsomt på armen!

Nordahl Grieg (1936)

God 1. mai.

En kveld i april.

2010-04-28T23:36:00.009+02:00

Jeg ligger på matten med føttene opp mot taket, og hendene opp mot ryggen. Sarvangasana, skulderstående. En sånn stilling man gjorde i sengen da man var liten og ikke fikk sove. Jeg kjenner bassen fra treningsrommet i etasjen under. Jeg har vært her, på Studentidretten, ganske ofte det siste året. Jeg vet hvor parketten knirker.
Jeg vet ikke akkurat når det skjedde – at jeg ble hekta på yoga og danseaerobic, og at det automatisk ble slik at noen kvelder og morgener i løpet av uka ble hellige. At jeg kjente at kroppen forandret seg, at jeg sov bedre, fikk mindre vondt i ryggen og fikk mer energi. Jeg vet heller ikke når jeg begynte å føle meg flink og bli superstolt når Verdens Beste Instruktør brukte meg som eksempel for å vise frem en fordypningsposisjon. Eller når jeg begynte for alvor med å holde meg oppdatert på Nikes siste sportskolleksjoner. Med andre ord, det gjelder mange av detaljene som på ingen måte henger sammen med virkeligheten når det gjelder hvor sporty eller flink man egentlig er. Jeg er fortsatt keitete og stiv, riktignok litt mindre enn før, men dog. Jeg vet at kule treningsklær i sterke farger er ”all about the image”. For meg, altså. Og jeg vet at selv om jeg gladelig har annonsert på Facebook at jeg har meldt meg på et mosjonsløp og spurt hvem som vil være med, så er det fortsatt en del av meg som er ganske overbevist om at jeg kommer til å dø.

Men det er vel sånn det er, har jeg skjønt. Eller, det er det jeg tror. Vi velter oss gjennom livet, via mennesker og interesser, krangler og klemmer, bøker, cafébord og utfordringer. Perioder. Faser. Alltid skal bildene vi har av oss selv møte bildene de andre har av oss, og noen ganger går de overens.
Heldigvis vet de fleste av oss hvilket ansikt vi skal ta på oss for å forsvare vårt eget bilde. Vi liker å late som om vi er mer, kan mer og vil få til mer enn vi av og til tror på selv. Jeg tror det er sunt, og jeg tror det motiverer.

Jeg var på Caféteatret her om dagen, og så en jeg er veldig glad i spille cabaret. Jeg satt foran peisen med rødvinstenner, og grein som bare en med rødvinstenner kan.
”At vi tør”, sang de. At vi tør å møtes og prate, og være nær hverandre og elske og hate. Jeg tror det samme gjelder hvordan vi møter oss selv. Jeg vet fortsatt ikke helt hvordan vi tør, men jeg er i alle fall sikker på at hver gang jeg gjør feil, eller gjør noe som føles riktig, er jeg ett skritt videre i en famling som jeg har lært meg å sette pris på. Jeg tror ikke det handler om trening, om en ny låt på repertoaret eller karakterer. Jeg tror det handler om å bli eldre, og justere sine mål og sine ønsker mot noe som det faktisk går an å gjennomføre. Noe som er realistisk og som utfordrer. Det er dynamisk, og mestringsfølelsen vil ikke alltid være der. Den er ofte vanskelig å finne. Men, jeg opplever at man med tiden blir flinkere til å vite hvor man skal lete.

Så, litt utpå kveldinga, kommer den komiske vissheten om at man alltid er én bursdag unna å kunne kalle dagens tanker for fullstendig utdaterte. Det er vel sånn, det også. I mellomtiden syns jeg det er helt på sin plass å holde fast ved roen man tror at man har funnet.

God helg (snart).

Jeg skal ingen steder.

2010-04-13T20:01:00.007+02:00

Det er april. Solen er her, eksamen nærmer seg, og jeg skal ingen steder. Jeg skal ikke flytte. Skal ikke pakke ned bøkene mine i esker. Jeg skal ikke lure på hvordan rommet mitt kommer til å se ut til høsten, for det er ganske sikkert helt likt i både juni og september.

Jeg skjønner ikke helt hva som skjer med meg. Jeg tror det kalles "ro".

The little boat gently drifted across the pond exactly the way a bowling ball wouldn't.

2010-04-07T14:30:00.005+02:00

Påsken er over, og jeg er tilbake i byen min. April og mai er skolemåneder, jobbemåneder, skippertaksmåneder. Men de er også månedene hvor bysyklene blir satt ut, hvor fuglene kommer tilbake, og hvor fargene kommer frem. Det kan egentlig godt kombineres, dette med eksamenslesing og en litt mer fleksibel timeplan.
Men med oppgaveskriving og lesing kommer også bruk av datamaskin, og dermed internett. Bare et klikk unna. All verdens underholdning. Så veldig mye mer å se på. Jeg liker å unnskylde mye med at det vil ha relevans for min videre utdannelse. For eksempel en side jeg kom over via min venn Even, om metaforer i skolestiler. Jeg tenkte jeg skulle gi et lite utdrag her:

The little boat gently drifted across the pond exactly the way a bowling ball wouldn't.

The ballerina rose gracefully en Pointe and extended one slender leg behind her, like a dog at a fire hydrant.

He was deeply in love. When she spoke, he thought he heard bells, as if she were a garbage truck backing up.

Long separated by cruel fate, the star-crossed lovers raced across the grassy field toward eachother like two freight trains, one having left Cleveland at 6:36 p.m. traveling at 55 mph, the other from Topeka at 4:19 p.m at a speed of 35 mph.

Her vocabulary was as bad as, like, whatever.

Er det ikke deilig hvordan metaforer forsterker eller river ned, fniser i sine egne bokstaver eller biter lett? Både frivillig og ufrivillig morsomt. Jeg elsker det!

God påske!

2010-03-26T12:33:00.004+01:00

(Bildene, tatt med mobiltelefon som dere sikkert ser, er fra Gutta på Haugen, Java, Pascal og Baker Hansen på St. Hanshaugen)

Mens snøen smelter.

2010-03-21T14:34:00.007+01:00

Våren har av og til vært sterkt tilstede i mitt liv de siste to ukene. Både fordi jeg har vært heldig nok til å ha befunnet meg utendørs i flere av de få øyeblikkene der solen faktisk har varmet litt, men også fordi jeg har vært på en aldri så liten storbyferie til et land der våren kommer litt tidligere enn her.

Jeg har alltid ansett meg selv som et høstmenneske, og snakker ofte om den klare, kalde byhøstlufta og fargerikt løv. Jeg tror jeg må ta en oppgjør med den forestillingen, for hvert år glemmer jeg hvor intenst jeg elsker følelsen av vår, påskeliljer, hvordan klærne blir lysere og mer fargerike, og hvordan aktivitetsnivået øker i takt med energien. Mer grønt, mer venner, mer gøy!

Gira svane og vår i Kensington Park

Vakre vårbuketter

Og tilbake i Norge - min gode venn Christian besluttet å feire bursdagen sin i Snarøya Curlinghall. Det ble et interessant møte med is og glatte sko. Anbefales!

Til slutt, i tråd med alt våren representerer har vi ommøblert og ryddet. Plutselig hadde vi en helt ny leilighet, med en fredeligere stue hvor vi kan sitte ved bordet og se snøen smelte utenfor. Og ja, vi har en lavalampe i vinduet.

Jeg vet ikke om noen har lagt merke til det, men det har faktisk snødd på bloggen min i vinter. Jeg fant en kode, nemlig. Uansett, nå syns jeg det er på tide å ta det vekk. Hvis jeg får det til, da.

Enkelte kan få sagt det.

2010-03-07T20:19:00.003+01:00

Om dere ennå ikke har lest denne kronikken, er det bare å gjøre det nå!

Etter jul har det vært ekstra tydelig hvordan vi som nasjon opptrer som en stor gjeng med synsere som roper i kor, og gjerne om ting vi egentlig ikke har grunnlag til å mene noe om. Ingebrigt Steen Jensen gir media ansvaret for fremstillingen av enkelthendelser som blåses voldsomt opp og hisser opp folket, og så kommer han med denne godsaken av et avsnitt:

"Bli med på en merkverdig tanke: Hva som hadde skjedd hvis media fremfor å lete etter nasjonale skandaler og katastrofer, hadde forsøkt å forstå, tone ned og sette ting i perspektiv.

Hva hadde skjedd hvis pressen etter Northugs taushet hadde skrevet at «Sånn er han, kanskje dette er den beste måten for ham å håndtere skuffelsen på, kanskje han kommer tilbake og vinner sprintgull og 5-mila?».

Hva hadde skjedd hvis pressen hadde sagt at «Kronprinsen og Giske og resten har sikkert hadde bare gode hensikter. De ønsket å diskutere noe som er av stor nasjonal betydning, så kanskje dette er til å leve med?».

Hva hadde skjedd hvis media hadde fått høre om prøvehoppingen og sagt «Pytt, pytt, det spiller ingen rolle. Det er ofte generalprøve på andre ting også – noen tenner OL-ilden før den tennes, noen prøver på Tannhäuser før det er première, la oss ikke gjøre dette til noen stor sak for da ødelegger vi bare gleden og æren for Anette Sagen»."

Nei, si det!
Det er så deilig når folk kan formulere seg, og kan oppdra et folk med penn og papir. Vi burde hatt flere av dem.

Ord fra svundne tider

2010-03-03T02:12:00.014+01:00

I mine tidlige tenår hadde jeg mange ord i hodet som jeg ville skrive ned, og det gjorde jeg. Det ble til alle slags snodige tekster som omhandlet det samme, nemlig følelseslivet til en litt forvirret 13-14-15-åring. Jeg skrev fra levra, og syns dermed det ble litt rart å skulle vise dem til noen. Løsningen på dette var at jeg skapte meg et alter ego, og med dette navnet postet jeg tekster på et nettsted for kreativ skriving. Etter hvert fikk jeg meg en gruppe med lesere, alle jenter mellom 12 og 18 år, samt en gjeng med unge voksne jenter med et noe underutviklet følelsesliv. Det var særlig novellene mine som skapte rabalder, for de mest trofaste leserne stemte tekstene frem slik at de havnet på listen over nettstedets mest anbefalte tekster. Helt ufortjent, selvfølgelig. De var ikke spesielt godt skrevet, hadde en del klassiske grammatikkfeil, og flyten i språket var ikke alltid like god. De kunne strengt tatt ikke kalles noveller heller, for reglene for oppbyggingen kunne jeg ikke så godt. Det holdt visst i massevis å skildre ulike tenåringsjenters refleksjoner rundt tilhørighet, relasjoner, selvbilde og valg. Det ble hissige diskusjoner på kommentarrekkene til tekstene mine, med de mer seriøse forfatterne versus gruppen av unge tenåringer (noe som bare førte til enda flere lesere). Etter hvert ble det utarbeidet nye retningslinjer for hvordan man kunne kvalitetssikre tekstene som ble stemt frem. Hehe.

Jeg hadde helt glemt disse tekstene frem til jeg nylig kom på tittelen på én av novellene, og googlet den. Til min store overraskelse kom jeg over flere utdaterte nettsteder der unge jenter hadde postet teksten min blant sommerfugler og grafikk fra årtusenskiftet, og da slo det meg nok en gang: Det er ikke alt som skal tas vare på. Enkelte ting skal svinne hen med tiden, slik at vi får muligheten til å vokse og forandre oss uten at hver detalj av vår prosess skal kunne hentes frem. Det er noe jeg tenker på når jeg ser hva som deles på Facebook, når jeg blogger, og når jeg skal rydde i gamle bokser. Det finnes enkelte brev og dagbøker som bør hives, uten at man skal føle at man kaster historien ut av vinduet. Man bare rydder litt i den, og det må være lov.

De siste årene har dagbøkene stort sett handlet om hvor jeg har reist og hva jeg har opplevd der. Har jeg skrevet sent på kvelden og vært litt tankefull, har jeg senere laget en rød pil opp til margen og skrevet kommentarer av typen "ohoi, dypt!" og "skrive før rødvinen neste gang, kanskje?". Redselen for å være for dramatisk kommer nok av hva jeg tidligere har produsert. Jeg skulle ønske jeg var kul nok til å dele en av "novellene" jeg har funnet igjen, men de tilhører mitt alter ego, og hun finnes ikke lenger. Dessuten får det være grenser for selvironien. Det er ikke så lenge siden, nemlig.
Men, avslutningsvis skal jeg gi dere en liten smakebit fra året da jeg var fjorten. Jeg tør vedde på at mange i vårt langstrakte land har tilsvarende dikt, skrevet sirlig inn i dagbokpermen med glitterpenn og all verdens klistremerker. Kanskje det er på tide å finne frem luktetusjene igjen? Den grønne lukter best. De lukter faktisk fortsatt. Jeg sjekket i dag.

Det finnes ett eneste hemmelig sted
Hvor jeg kan tenke og skrive det ned
En hemmelig kilde til gleder og sår
De innerste tanker som ingen forstår

Jeg har ett eneste sted for meg selv
hvor jeg tegner og skriver hver eneste kveld
Dagene lagres med blekk på papir,
... ........ ........ ...... ............. .. ..... ...... .

Den siste linjen er strøket ut med tusj, etterfulgt av kommentaren "Patetisk rim, jeg gjør ferdig diktet senere".

Input

2010-02-25T17:11:00.004+01:00

Det har seg slik at jeg av og til aktivt går inn for litt sjelelig påfyll. Det kan være en spesiell konsert, en rødvinskveld med fine mennesker, en skrivestund eller at jeg har satt av tid til å lese bok. Men, det er av og til vanskelig å finne tid til å gjøre disse tingene. Vet man helt konkret hva det er man trenger så er det kanskje litt lettere, men sjelelig påfyll smaker best når den kommer ut av det blå, synes jeg. Når man merker at man smiler bredt, og kjenner at det er fint å være til.
Jeg er ganske glad i å ta bussen, og jeg liker å vente på den også. Og i dag, på vei fra jobb, fikk jeg nok en gang gleden av et aldri så lite påfyll. Ut av det blå. Først må jeg bare juble, heie og veive flagg for konseptet Dikt underveis, som jeg har hatt glede av før. Så skal dere få lese dagens påfyll, skrevet av den legendariske poeten fra Trysil, Einar Skjæraasen (1900-1966). Han er mest kjent for dikt som "Du skal itte trø i graset" og "Danse mi vise, gråte min sang".

Hokken ska’n blonke tel
A Kirsti er lys som e selje,
A Kari er mørk som e gran.
A Kari vil helst vera heme,
A Kirsti er alle stan.

A Kirsti er livat i leken
og le'ugst og lettest på tå.
A Kari sit inne ved rokken
og tvinner den mjuke tråd.

A Kirsti er kvek som en mårrå.
A Kari er blyg som en kveld.
og je, je er gla i dem båe.
- Men hokken ska'n godblonke tel.

Einar Skjæraasen (Bumerke, 1966)

Fint, hva?
Det finnes så mange skatter i norsk litteratur som mange avfeier bare fordi det har vært pensum på skolen. Jeg skjønner godt at man har dårlige minner fra lekselesing og særemne, jeg. Men, hele forskjellen er jo at nå kan vi bla til neste side dersom vi ikke liker det vi leser, og det er ingen som krever et refleksjonsnotat av oss etter endt lesing. Ikke noe tidspress, ingen innlevering. Bare litteratur man enten ikke liker og legger fra seg, eller liker og fortsetter å lese.
Heia Einar og alle de andre som har vært og er flinke til å sette sammen ord. De treffer deg når du minst venter det. På bussen, for eksempel.

Langt vekk

2010-02-17T10:24:00.008+01:00

Min romkamerat Karita og jeg har hatt en venninne på besøk noen dager. Hun heter Clara, er italiensk, og bor i Liverpool. Det var der vi ble kjent, da vi bodde der alle tre. Sist vi så henne var i august, hjemme hos henne i Toscana. Vi vet ikke helt når vi sees igjen, men man finner da på noe.
Clara har en kjæreste fra Israel. De møttes da han var på besøk i Liverpool, og nå reiser de frem og tilbake til hverandre, selv om de egentlig ikke har råd til det. De snakker sammen på Skype, Facebook og telefon, og planlegger når de skal se hverandre neste gang.

Kanskje man egentlig ikke skal reise så mye?
Kanskje man burde gjøre seg selv en tjeneste i å ikke bli glad i mennesker man ender opp med å savne mer enn man ser dem?
Skolegården i Liverpool
Karneval med gode venner i Salvador
Utkledningskveld på Forres Sandle Manor, summer term 2000.
Sound of Music, Østerrike

Det er klart man skal reise dersom man har muligheten. Man skal bli glad i mennesker fra andre steder, og lære hvordan de lever. Det er bare det at det hadde vært så fint om alle bodde her.

Istapptid

2010-02-15T12:32:00.004+01:00

istapptid husene har fått tenner idet nye bomber
faller i fjerne kriger dunker morgenavisen

mot entregulvet med telefotos der gamle bomber
henger under flyene som istapper over mål

forlengst tilintetgjort eller feilbombet og idet du
heller i deg den siste kaffen og skritter langt

ut på fortauet før du kaster et blikk over inngangen
der istapper henger fra taket som økseblad

over hoggestabben er allerede
den feilbombede landsby fra øverste hold blitt dypt

beklaget og fiendens landsby registrert som fulltreff

Jan Erik Vold (1939 -)

Klar, ferdig - kjed deg.

2010-02-11T20:57:00.006+01:00

Det finnes mange tomme minutter. Minutter som bare er legoklosser i en praktisk hverdag for at den skal gå opp, eller som binder sammen de forskjellige punktene på programmet. Jeg opplever ofte disse minuttene, noen her og der, som veldig fulle av stemning. Noen ganger er de litt vemodige, og da er kjennetegnet knitringen i peisen som dør ut, lyden av glass som bæres ut på kjøkkenet og ekkoet av gjestene som forsvinner ned trappa og ut i vinteren. Andre ganger er de rolige og uten en tanke, som når jeg står ved vinduet på kjøkkenet og venter på tevannet, og lener meg mot radiatoren til den brenner huden gjennom olabuksen. Eller når jeg bruker mye mer tid på butikken enn nødvendig, fordi den nesten er tom og jeg kan tusle, sakte, mellom hyllene og lure på hva jeg skal putte i kurven.
Før man vet ordet av det gjør man noe ordentlig, som å faktisk finne det man trenger eller henge opp en vask, men så kommer de igjen, minuttene, som gjør at man stopper og ser ut av vinduet, eller leser den samme siden i boka for tredje gang.
De festes til hverandre, alle sammen, og gjør at vi rekker å kjenne på magefølelsen vår. Ofte er minuttene kjedelige, og man setter på tv'en eller radioen for å få tiden til å gå. Men jeg tror det er sunt å kjede seg litt. Man rekker så mye mer da.
Dessverre ligger det ikke så naturlig for oss å legge opp til at man skal kjede seg. "I am bored" har 25 millioner treff på Google, og søkeresultatene inkluderer utallige sider med spill og underholdning, samt noen litt mer lærerike og kunnskapsfremmende sider. Noe for alle.
Det foreløpig beste eksemplet jeg har funnet på hvordan man unngår å kjenne på magen er dette. Det er underlig hva vi tyr til for å distrahere oss selv i disse minuttene. Jeg skal bli enda flinkere til å la dem gå sakte, sakte, sakte. Da blir livet mitt mye lenger.

Morsomme venner

2010-02-09T09:30:00.009+01:00

Noen var i godt humør den dagen jeg fikk utdelt vennene mine.

Noen har vært med siden barnehagen, noen gikk jeg på barne- og ungdomsskole sammen med, noen har jeg vært på sommerleir med, vært tenåring sammen med, jobbet med, studert med og vært ungdomsleder med. Noen av dem er høylytte, hoier og tar plass. Supersosiale med en million venner. De lager god stemning og får med alle. Noen er stille, rolige, milde. Lynende intelligente, med et nytt perspektiv på det meste, og som kan nyansere enhver situasjon midt i alle andres rastløshet. Noen er distré og glemmer alt de skal gjøre, men er allikevel så veldig tilstede. Andre er så glad i å planlegge at de er alt for tidlig ute til alle avtaler. Noen er varme og smelter alt forsvar med et blikk. Andre har ikke følelsene utenpå, men så veldig mye annet. Noen kan jeg sitte og snakke med hele natten. Noen er finurlige, og alt de sier er til ettertanke. De utfordrer med subtil og intelligent humor, og noe av det som gjør det morsomst er at de er menneskekjennere. De vet hvor skoen trykker. Noen av disse vennene er unge, kjekke menn som stadig er instruktører for skolerevyer. Tidligere i vinter var det Handelsgym. Lambertseterrevyen hadde premiere i går, og landet en velfortjent 6'er i Aftenposten i dag. Anmeldelsen finner du her. Liker du det som handler om deg? Tekster av svært god kvalitet, humoristisk og litt sårt? Gå og se den. Den heter Karen-revyen.

I metropolen

2010-02-05T13:33:00.012+01:00

Jeg sitter på kjøkkenet mitt, temmelig fornøyd med livet. Håret mitt lukter honning. Denne posten er en hyllest til alle dere som hver dag poster "dagens outfit". Etter i dag skjønner jeg hvor dere kommer fra.
Jeg kjente at dagen var annerledes allerede da jeg spaserte fra Elisenberg og ned Frognerveien mot Solli og Nationaltheatret. Det er svært sjelden jeg føler at jeg bor i en metropol, i og med at jeg ikke gjør det, men dette har vært en klassisk "jeg kaster på håret og roper på taxi"-dag. Jeg har kjøpt de høyeste hælene jeg noen gang har eid, har laget trutmunn i speilet, og dratt mastercardet på et par plagg jeg aldri trodde jeg kom til å kjøpe. Det toppet seg da jeg til slutt tok turen innom Inch, og nå skal dere høre her. For det første: Jeg har vært litt skeptisk til Inch, for de reklamerer med at det å gå til dem er balsam for sjelen. Det er jo et nokså kraftig uttrykk. Men, det første som skjedde da jeg kom inn døren for å høre om de kunne stusse tuppene til ei grå mus med gummistøvler og elektrisk hår, var at de tok jakken min og posene mine og satte meg i en lenestol. Så kom kaffen (sabla god!) og motebladene. Jeg spurte om det var toalett der, og ble fulgt til døren. Det sto 15 levende lys på gulvet, og jeg fikk mitt eget håndkle. Etter noen minutter til i lenestolen kom lærlingen (kan jo ikke betale fullpris på et sted som dette), og etter en liten gjennomgang av hva som skulle gjøres ble jeg geleidet til hårvasken. Elektrisk Stressless. Automatisk fotskammel. Ryggmassasje. I kid you not.
Okey, tatt i betraktning at jeg følte meg semi-trendy og velstelt (selv med elektrisk hår og gummistøvler) allerede på vei ned Frognerveien kan man jo tenke seg hvordan jeg følte meg et par høye hæler og en trutmunn senere. Lærlingen og jeg diskuterte yoga versus pilates, hvordan bruke hårmousse riktig, og før jeg visste ordet av det hadde jeg kastet meg ut i en motesamtale. Han spurte om jeg hadde fått noen inspirasjon av månedens Costume, og usedvanlig laid-back responderte jeg at jeg syns det var litt spesielt at de viser bilder fra catwalk'en som minner om Sonia Rykiel's kolleksjon for H&M som var i butikkene for, hallo, kanskje TO måneder siden!?

Jeg ble stille i hodet mitt en lang stund. Der satt jeg, med hæler og steinvaskede capri-jeans i posen, honningspray i håret, ung og fresh på et dagspa på St. Hanshaugen og diskuterte Sonia Rykiel (...?) med en hotshot av en frisørlærling. Langt, langt unna var matteprøven jeg hadde i dag morges, matboksen med knekkebrød og First Price-makrell, nuppete ullstillongs og en kjøkkenbenk som aldri blir helt ren. Det var meg, meg, meg i metropolen, moteriktig, med nyklipte honninglokker og min fra nå av faste frisør. Der, i den lille oasen av sjelebalsam på St. Hanshaugen kom hun til syne, Karen som påfører ny lip gloss til stadighet, bryr seg om slike ting man leser i blader, og helst vil ha alle de tingene som glitrer og skinner. Jeg liker henne.
Et blunk fra Gatas Kjekkeste Mann på vei hjem satte bæret på toppen av Cosmo'en og forseglet opplevelsen. Kanskje den holder seg helt til neste gang jeg har råd til å gå til frisøren? Sånn omtrent i november.

God helg!

Om engasjement

2010-01-31T15:42:00.007+01:00

Hver dag spaserer jeg på det samme fortauet. Forbi de samme husene, opp en bakke, ned en bakke, over et lyskryss. Det er ofte nye biler å se. Noen ganger ser jeg på dem nøye, enten fordi de er fine, eller fordi de har personlighet. I går så jeg en bil med usedvanlig mye personlighet. En gammel Ford, litt slitt i lakken, blå. Den hadde et klistremerke bakpå der det sto "Ikke ta fra oss flyplassen vår - bevar Fornebu!". Klistremerket var værbitt og slitt i kantene, og fargene hadde falmet. Litt senere gikk jeg forbi en vegg som var full av konsertplakater og rustne stifter, med skinnende nye plakater klistret oppå gammelt engasjement. Det ble veldig tydelig, dette med tid. Og dette med kampsaker. Hvordan glødende begeistring og sterke ambisjoner plutselig blir nostalgi, uten at man egentlig rakk å snu seg.
Organisasjonsarbeid, kampsaker og politisk interesse ("Nei til oljeboring i Lofoten", "Bevar Husebyskogen", "Ikke legg ned X-Ray ungdomsklubb").
Frivillige verv i Ten Sing og klubb (nå skal vi revolusjonere styrearbeidet og lage tidenes beste ungdomskafékonsept!!).
Skolerevy (vi skal lage den feteste scenen noensinne, dessuten skal vi ha sånn "lounge-område", der folk kan komme og henge og lese avisen og sånn - det blir dødskult!).

Så mange tanker, så mange lister og møtereferater.

Det er fantastisk når planer blir virkelighet, når man klarer å få til noe. Men hvor mye gjennomføres egentlig? Og hvor mye engasjement er det som skjuler seg i folk uten at man vet det? Er det mangel på tid som gjør at planer ikke settes ut i livet? Mangel på allierte? Kapital? Overveldende motløshet når noe virker ulogisk og urettferdig?

Av og til sitter man på bussen og ser vesker og sekker med slagord og buttons, og man lærer med ett ganske mye mer om mennesket som sitter der. Det hadde vært ganske mye lettere dersom vi alle gikk med plakater og klistremerker, der skriften litt etter litt har blitt visket ut av regn og vind. Da hadde man i det minste hatt noe å snakke om. De fleste er engasjerte på et eller annet plan, enten det dreier seg om å få sjefen til å kjøpe inn ny kaffetrakter eller heltidsengasjement for veldedighet. Jeg vil så gjerne se det! Jeg elsker å se folk brenne for saker, uansett hva det er. Gestikuleringen, blikket, de bestemte ordene som så gjerne vil overbevise om at nettopp dette er riktig og viktig. Det er ikke alltid jeg er enig med folk. Jeg mener at mange synspunkter ikke går overens med mine verdier og holdninger, og jeg øver meg på å lytte til disse menneskene. Men selve engasjementet er bensin, noe vi trenger for å stå opp, og noe som er avgjørende for at noe som helst rundt oss skal fungere. Alt vi har rundt oss kan vi spore tilbake til en eller flere ildsjeler, planer, ambisjoner, frustrasjoner, gleder, lettelser og nerver. Ikke alt blir noe av, men engasjementet har vært der. Er der? Et lite øyeblikk har man hatt følelsen av å kunne få til alt man vil, at det kan gå, at det er mulig.

Det er ikke lenger noen flyplass på Fornebu, men eieren av Ford'en har sikkert mye annet å tenke på. Eller så har han kanskje hørt Monica Zetterlund synge "Var blev ni av, ljuva drömmar?" og bestemt seg for å la klistremerket være, allikevel?

En tankevekker

2010-01-26T17:57:00.003+01:00

Hvis du skal lese én historie denne uka, bør det være denne.
Det finnes mange og lange liv som leves adskilt fra alle andre, kanskje til og med i leiligheten over gangen?

Om våren

2010-01-25T11:06:00.003+01:00

I går hørte jeg en fugl kvitre. Og jeg så at asfalten begynner å komme til syne her og der. Om enn med voldsomme mengder velvilje, for jeg er klar over at det i dag er den 25. januar, og at vinteren antagelig ikke har tenkt seg noe sted på en stund.
I alle fall, jeg hørte lyden av grus mot asfalt, og med ett var jeg elleve år, tilbake i gatene der jeg vokste opp. Lukten av nytt gress og smeltet snø. Sildrende, små bekker langs grøftekanten. Nye sko. Og det som jeg har nevnt før, som for meg er det sterkeste vårtegnet: å kjenne grusen under tynne såler. Tråkke lett over snørester i veikanten, og få litt snø i skoen. Glede seg til sommerferie, til Oksnøen og lange dager i solen som forsvant på en blunk. Vi var ute ekstra lenge når våren kom. Vi løp til Blokkajordet og til Lysakerelven. Klatret på Geoteam-taket, og lekte ringepiggen i Kvernveien. Av og til savner jeg det. Jeg savner den voldsomme begeistringen over at noen endelig har fått satt opp trampolinen, eller at læreren har bestemt at vi skal ut og spille døball i gymmen. Savner følelsen av å ta t-banen til byen med venninnene. Saga kino. CC Vest. Oslo City. Følelsen av å stå på Hennes & Mauritz og velge ut hårpynt for ukepengene. Verden var stor, trygg og ufarlig. Vi var allierte, og visste ennå ikke at ungdomsskolen skulle komme og tvinge oss til å velge mellom tv-fredag med foreldre eller høylytte forsamlinger på Hydro-stranda, med ølflaskene i buskene i tilfelle politiet kom. Jeg kjenner godt den følelsen av å være 13, og helst ville være hjemme hos mamma og pappa. Være ferdig sminket når jentene ringer på døren, fnisete av forventning, og kjenne savnet av det som kommer til å forsvinne når mamma roper "Ha det hyggelig!" fra stua. Det gikk heldigvis fort over. Så ble jeg 14 og 15 år, og våren hadde aldri vært morsommere. Vi smugrøykte på 7/11 på Bjørnsletta, og lot oss kidnappe av russen. Lo hysterisk av hvordan vi skulle klare å komme oss hjem fra Sognsvann innen innetiden. Det gikk ikke. Vi hadde hjemme alene-fester som var uforglemmelige kvelder, noen fordi vi hadde det så gøy sammen, andre fordi de var katastrofale. Vi var på fest med de fra Øraker, og lo og danset helt til noen ropte "Den siste 32-bussen går om 2 minutter!!", hvor folk bråsnudde og beinet i samlet flokk. Noen ganger rakk man den ikke.

Jeg ble 16, 17 og 18, og jeg lærte mye nytt. Jeg lærte at våren også dyttet tiden fremover mot nye skoler, nye mennesker og nye miljøer.
Nå kan jeg sitte hjemme hos meg selv og høre på fuglene, og være glad for at snøen i løpet av et par måneder kommer til å smelte igjen, og på nytt gi meg følelsen av å være ung og uovervinnelig.

Jeg er klar. Og denne våren skal jeg finne et nytt tak å klatre på.

God morgen, Norge!

2010-01-18T09:42:00.002+01:00

Jeg starter uka med Knutsen og Ludvigsen mens kaffen koker i de tusen hjem, og det syns jeg du også skal. Ha en fin mandag!

Google happiness

2010-01-13T15:28:00.007+01:00

Damebladet KK har en liten guide over hvordan man kan finne hverdagslykken. 7 veier til lykke heter den. Den sier mye fint, selv om den er dameblad-flåsete. Guiden begynner nemlig med setningen "Det er lettere å finne hverdagslykken enn du tror".

Jeg vet jeg skriver mye om hverdag, og hvor mye jeg liker den. Jeg klarer ikke helt å la være, for jeg lever jo i den hele tiden. Det er fascinerende at noe kan være så kontrastfylt. Det er kort mellom å kjøre seg fast i sine mønstre, være sliten og uinspirert, og det å alltid lengte etter noe annet. Jeg tror ikke en guide i KK gjør så stor forskjell, men jeg tror det er viktig å være oppmerksom på at det finnes noe som heter hverdagslykke, og ikke bare hverdagshadetheltok.
Jeg har funnet løsningen på alt, jeg. Nemlig at det nesten alltid er noen andre som vet det du vil vite, og internett er veien, sannheten og livet.
Wikipedia, for eksempel, kan fortelle deg hva lykke er, sånn at det blir litt lettere for deg å vite hva du skal lete etter. På Google har "Hvorfor er vi her" over 5 000 000 treff.

"Guide to happiness" har nesten 26 ooo ooo treff.

"I want to be happy" har 2 780 000 000 treff.

Har du et problem? Noe du lurer på?

Google it. Det er lettere å finne hverdagslykken enn du tror.

Livets herlige trivialiteter.

2010-01-10T13:21:00.005+01:00

Det hender man knytter seg sterkt til gjenstander, som for eksempel klær eller møbler. Kanskje de representerer noe spesielt, at man fikk dem av en man setter høyt, eller at de har vært med på mye. For noen av oss er det ikke mer enn 4-5 år siden vi pakket oss ut av barndomshjemmet, og jeg husker godt at det ikke var så lett å hive alt mamma ville jeg skulle hive. Jeg hadde en settekasse, og den var stappfull av små, ubrukelige gjenstander av glass, plast og tre. Blant annet en liten figur av en liten R.S.-jente jeg fikk av treneren min, og en liten boks med en pen klinkekule jeg fikk av en gutt jeg var forelsket i. Those were the days. Poenget mitt er at det er helt normalt, og ganske fint, å knytte seg til ting man har. Det gjør jeg fortsatt. Og det var særlig én gjenstand jeg knyttet meg veldig til for noen år siden. En grønn og fin iittala-kopp, som jeg hadde med meg hvor enn jeg dro med Ten Sing Norway. Jeg vet ikke hvorfor den ble så spesiell for meg, men vi flyttet og var på farten stadig vekk, og Kåppi var med. Jeg vet det høres ganske rart ut å personifisere en kopp, men det var sånn det funka, med Ingrid i spissen. Alt fikk navn, og det var den naturligste ting i verden. Da vi omsider fikk juleferie hadde Kåppi vært i Silkeborg, Århus, København, Praha, Orlova, Ostrava og Frydlant, og i januar pakket jeg den ned og tok den med til Tromsø og Finnfjordbotn. Så knuste Kåppi. Jeg ble ganske lei meg, faktisk. Men til jul i år, fire år senere, fikk jeg TO nye kopper av mine kjære søster, som hadde husket denne koppen og funnet dem på Glasmagasinet. Det skal også sies at min vidunderlige barndomsvenninne Ingvild også har vært på saken for å lete etter Kåppi, men fikk beskjed om at fargen hun lette etter var umulig å få tak i da. For noen fine folk jeg har rundt meg! Nå sitter jeg altså her og drikker te av en ny Kåppi. Du er herved invitert på te. Hvis du er sabla forsiktig, altså.

Den store illusjonisten Pettardo!

2010-01-08T12:11:00.002+01:00

Denne plakaten hang på Nationaltheatret, og dessverre var jeg litt for sent ute.
Når det gjelder å sette planene sine til verks, så må jeg si at den store Pettardo er litt av en inspirasjon. Og 2. januar, da! For en start på året!
Så hold øynene åpne for Pettardo, dere, for han må backes.

Syv minutter.

2010-01-05T02:11:00.007+01:00

Jeg ventet på bussen første nyttårsdag. Minusgradene hadde bitt seg fast i kinnene mine og Akersgata var tom. Jeg ventet utålmodig på at de gule prikkene på tavlen skulle skifte formasjon, og lede 37-bussen litt raskere til meg, litt raskere opp Ullevålsveien og til vår overopphetede leilighet. Det øyeblikket da jeg ventet på bussen var litt spesielt. Det var et sånt øyeblikk når man ser klart for seg alt man skal gjøre, og hva året vil inneholde. Jeg så nytt pennal, nye tusjer og fargerike overskrifter, ringpermer med fargekoder, og givende og kreative (og utviklende og hjertevarmende osv.) begivenheter notert i kalenderen med sirlig skrift. Gjerne med kalligrafipenn. Jeg hørte alle løsningene på tekster jeg har stått fast med, og fikk nye idéer av gatelyset. Jo kaldere jeg ble, og jo mer jeg forsøkte å ordlegge følelsen av frostroser i ansiktet, desto varmere ble jeg i hjertet. Og litt trist. Det henger ofte sammen, har jeg skjønt, og det er visst slik det skal være.
I hodet mitt komponerte jeg brev til venner og håpløse forelskelser, og planla når jeg neste gang skal drikke rødvin i min røde kjole. Noe må gjøres for å unngå vinterens antiklimaks, godt lenket fast i januars lange og kalde ettermiddager. Men så er det disse stundene hvor man egentlig ikke vil at bussen skal komme, for til tross for kalde lår og føtter har man en liten stund for seg selv. Man kan ikke gå noe sted eller rekke noe annet på veien. Hvis du vil rekke bussen må du bli. Og når har man egentlig ellers tid til å se nøye på snøflakene? De er pene, og kan ikke puttes i lommen. Kanskje det er derfor vi syns de er ekstra pene. Vi er vant til å få det som vi vil, men det er ikke alt vi kan kontrollere.
Jeg var verdensmester, jeg. I syv minutter. Alle trenger sine egne syv minutter iblant.
Jeg har sagt det før. Kom an, hverdag! Jeg skal nok få det riktig så fint, selv om mine syv minutter var stappfulle av visjoner som aldri kommer til å realiseres. Eller, kanskje? Det er jo faktisk jeg som bestemmer.
Velkommen 2010, og godt nytt år, alle sammen.

Gledelig jul!

2009-12-25T18:06:00.000+01:00

Håper alle koser seg. Det gjør jeg.

Førjulsdager

2009-12-16T12:29:00.004+01:00

Dagene går, klementiner skrelles, kredittkortet dras, og hjemmet pyntes. Jeg drar til Sveits i morgen med vår lille gruppe (som Aleksander så fint har døpt Akustisk Advent), for å ha bittesmå konserter i Geneve, Lausanne, Bern og Zurich gjennom Sjømannskirken. Da skal nok julestemningen komme på ordentlig. I mellomtiden ønsker jeg dere en riktig god førjulstid, fra oss jentene her på haugen!

Send your own ElfYourself eCards

(Denne fant jeg på bloggen til Hanne)

Om å bli truffet i fletta av trendpedagogikk.

2009-12-09T21:11:00.004+01:00

Jeg har egentlig juleferie, men siden jeg tar opp matte fra videregående sitter jeg på universitetet og gjør oppgaver. Jeg lærer en hel del nå som jeg kan gjøre det i mitt eget tempo.
Allikevel: av og til er det ikke det faglige innholdet som fanger min oppmerksomhet, men heller hvordan boka forsøker å fange min oppmerksomhet. Eller, det vil si min oppmerksomhet som Karen på 16-17 år. Hun var ikke så glad i matte. Det handler om å bruke referanser som ungdom kan relatere seg til, dog en begrenset versjon, og gjerne noe man strekke seg litt etter. Et par eksempler:

"Mari og noen venner planlegger å dra til Spania neste sommerferie. Hun vil derfor prøve å få en oversikt over hvor mye hun kunne klare å spare...".
Jeg vil bare understreke at Maris budsjett ikke inneholder en eneste paraplydrink.

Elin og Anders har vært kjærester i to måneder og har det driiiiiitbra sammen, men dessverre skal Anders til Perth og studere. Elin er selvfølgelig dødskeen på å besøke, så hun må regne ut hvordan hun kan klare å få penger til det. Denne historien er et sjakktrekk. Elever på videregående er ofte lei av skolen, de vil reise, Australia er ofte Det Store Målet, og det er creds å være i studentalder og fri som en fugl.

"I en klasse er det 25 elever. En uke har 12 av elevene sett Idol, mens 10 har sett Hotel Cæsar. Fire av elevene har sett begge programmene". I rest my case.

Men, plutselig finner man dette bildet, som gir meg håpet tilbake om at ikke all læring har blitt 1, 2, 3ndy. Dette bildet ser ut som om det er blitt klippet ut av en episode med "Hélène et les Garçons", og har en vidunderlig bildetekst som jeg har lyst til å avrunde denne posten med. Det har jo sin sjarm.
Dere, alltid husk:

"Elevrådet trenger deg. Du trenger elevrådet."

Fine ting

2009-12-03T15:29:00.003+01:00

Det er utrolig deilig å levere sin siste eksamen og møte to blide, oppmuntrende og postitive tommeler, til tross for at de fine jentene som eier dem ikke selv er ferdige. Warms my heart.
Og så er det veldig fint å ha venninner som plutselig får kick på et eller annet, og kanskje lager sitt eget strikkemønster til et kattepannebånd! Bestillinger tas visst i mot. Jeg er i alle fall svært fornøyd med min brune katt, selv om de ikke nødvendigvis passer til enhver anledning:)
Men noen av det deiligste er å tusle rundt i leiligheten og pusle, uten tidspress. Henge opp adventsstjernen, og rydde ordentlig for første gang på lenge. Nå skal jeg glede meg over at det blir mørkt, for jeg har nemlig tid til å tenne lys.

I eksamensuker gjelder det...

2009-11-26T19:43:00.002+01:00

... å finne litt tid til å sitte i godstolen og la hjernen jobbe litt på egenhånd.

... å koble av litt med musikk eller en bok innimellom.

... å tømme sparebøssen slik at man er helt sikker på å få nok kaffe.

Lykke til med innspurt.

I en tid der alle vil være helter...

2009-11-24T01:05:00.003+01:00

Denne fikk jeg på Facebook av en venninne, og jeg lo høyt! Du kan gå inn her og lage en selv.

Om fine bittesmåting.

2009-11-22T23:04:00.008+01:00

Jeg kom på en liten historie fra forrige uke. Den er ikke så lang, og den har heller ikke så mange detaljer. Men den gjorde meg glad allikevel.
Jeg var på yoga, nemlig. Det siste kvarteret er det strekking og avspenning, og etter en time med power yoga blir man lett kald på slutten, så det er lurt å ta på seg sokker og en genser. Det lå en jente på matten ved siden av meg med lukkede øyne slik vi hadde fått beskjed om. Jeg er ikke så flink til å holde øynene lukket, så jeg tittet opp. Da så jeg at yogainstruktøren vår gikk bort til jenta, tok opp genseren hennes som lå ved siden av henne, og la den over henne slik at hun ikke skulle fryse. Jenta åpnet ikke øynene. Hun bare smilte. I et kvarter.

Tenk at man kan bli så glad for bittesmåting.

Da blir hverdagen stappfull av varme, selv i november-regn.Fine venner

Mitt budskap til verden --> filmen

2009-11-21T15:16:00.009+01:00

Nå er Thomas Moens Mitt budskap til verden-film ferdig. Den kan også sees på hans hjemmeside. En liten omtale i Aftenposten kan du se her.

2009-11-19T17:24:00.003+01:00

Livet er forgjengelig. Vi har hørt det tusen ganger før. Det blir allikevel ikke noe mindre sjokkerende når noen faktisk faller fra. Eyolf gikk i klassen min på LIPA, og ble bare 35. Han lærte meg å høre på King Crimson. Vi valgte Starless som semesteroppgave, og analyserte den opp og i mente. Han var gøyal å samarbeide med musikalsk, og hadde fine innspill på arrangementer og elementer i låtskrivingen. Eyolf var en type som delte mye av seg selv. Han hadde det ikke alltid så lett, og ved flere anledninger snakket han om frykten for å få kreften tilbake. Jeg tror Eyolf bidro til større åpenhet når det gjelder å snakke om sykdom. Han brøt ned veggene for hva man skal snakke om og ikke. Noen ganger var jeg nesten redd for at han delte for mye, men jeg ser også hvor mye han har ufarliggjort. Han var ikke noe redd for å være ærlig om sin egen frykt. Han fortalte om en 16 år gammel jente med terminalkreft han hadde blitt kjent med på sykehuset, og at de hadde noen fine samtaler før hun døde. Han skrev en låt om henne, og jeg husker vi diskuterte hvorvidt den ville være mer utrykksfull dersom han ikke formulerte seg så direkte. Men nå skjønner jeg at noen situasjoner krever klar tale, og et tydelig rop om urettferdighet. Sykdom er meningsløst. Sykdom må snakkes om.
Noen sa det så fint på facebook-veggen hans: "Nå lager du musikk med de store gutta" og "Vi snakkes".

Hvis du vil gi et bidrag til Kreftforeningen kan du gå inn her.

Mitt budskap til verden

2009-11-16T21:56:00.007+01:00

Det er navnet på prosjektet til Thomas Moen. Han utfordrer folk til å skrive sitt eget budskap til verden på hånden, ta et bilde, og legge link til bildet på bloggen hans. Det skal bli en film av det til slutt. Jeg kom over dette på bloggen til Hanne, og hun har til og med fått elevene sine til å gjøre det. Det kan du se her (linker til høyre). Det er så fint!

Mitt budskap er allikevel ikke til alle i verden. Det er til oss. Vi som har det som vi har det.For de fleste består livet av bare hverdag. Det skjer ikke så mye mer. Mandag til fredag. Litt helg. Mandag til fredag. Hvorfor skal man da gå rundt og glede seg over alt det andre, det det bare er litt av? Da er det vel bedre å ha det bra med det man har mest av. Glede seg over alt fra en morgenkaffe til varme sokker. Glede seg over at det er en drittmandag, for å kunne dele eksamensmotløsheten med en annen. Glede seg over detaljene, over at leiligheten lukter grønnsåpe, over den avsluttede arbeidsoppgaven. Glede seg over en morsom post-it fra en medstudent, over lønningspils med vennene, glede seg over kjæresten sin, eller over at man trives alene. At man rekker å kjede seg. Glede seg over hva man har i vente, uten å sette alt på vent. Glede seg over alle klisjéene, for de er av ekte, sterk og deilig skvip. Det ække tull. Det er som med karakterer. Du suger i historie, men er god i matte. En dårlig historiekarakter trekker ned snittet, men mattekarakteren drar det opp igjen. Alt er ikke nødvendigvis dritbra hele tiden. Det er det som er så fint med hverdagen.
Men det gjelder å være oppmerksom på den.

Peis og kremtopper

2009-11-11T12:49:00.003+01:00

Nå sitter jeg ved peisen og spiser kremtopper. I familien min har man alltid fått en pakke kremtopper til bursdagsfrokosten. Den er alltid pakket inn. Når man får den skal man se litt på den, så skal man riste litt på den før man sier ”ååå, jeg lurer på hva dette er” med et lurt smil. Så humrer vi kollektivt.

Jeg kommer aldri til å vokse fra bursdagsgleden, det er jeg sikker på. Det er godt å høre at mamma også syns dagen etter bursdagen hennes er den kjedeligste dagen i året. Den tid, den sorg. I dag skal jeg bare kjenne på varmen fra peisen, og kjenne at den sprer seg til hjertet når jeg leser hyggelige bursdagsmeldinger.

Jeg er en veldig heldig jente. Ha en fin 11. november!

Gøy på nettet!

2009-11-09T10:36:00.010+01:00

Jeg har en venninne som heter Kaia. Hun er nesten verdensmester i å finne morsomme ting på internett. Hver morgen sjekker Kaia de faste nettsidene for å se om det er kommet noe mer gøy. Etter hvert har jeg blitt litt flink, jeg også. Nå tenkte jeg at jeg skulle legge ut noen linker dere burde sjekke, enten hver dag eller når dere vil slå ihjel litt tid. Det er nemlig veldig lett å bli sittende.

E-mails from crazy people. Navnet sier seg selv.

Failblog. Det blir bare helt, helt feil.

Engrish. Aaaah, språk er gøy.

see more Engrish

I can has cheezburger. Sjekk følgende faner herfra: lolcats, loldogs, lol celebs og lol news.

see more Lolcats and funny pictures

Fmylife. Uheldige hverdagshistorier.
"Today, after a trip to my doctor I found out that my recent mood swings and hot flashes are the result of a hormonal imbalance that mimics the effects of menopause. I'm a 17 year old guy. FML"

My life is average. Bare hverdagshistorier.
"Today, I asked my dad to make me a milkshake. He told me to make one myself. I responded that I didn't know how to make a good milkshake. His response? "Well, that's why you're single. No boys ever come to our yard." MLIA"

Picture is unrelated. De beskriver selv siden sin med ett ord: WTF.

Lamebook. Forferdelig kleinhet fra Facebook! Må sjekkes.

Tweeting too hard. Selvopptatte statuser fra Twitter.
"OMG i was saying how i couldn't afford the gas to fly daddy's jet to the riviera this summer, and this barista totally rolled her eyes at me "

Shit my dad says. Twitter-profil hvor Justin på 29 legger ut sitater av sin far. Veldig gøy.

"Just pay the parking ticket. Don't be so outraged. You're not a freedom fighter in the civil rights movement. You double parked."

"You're like a tornado of bullshit right now. We'll talk again after your bullshit dies out over someone else's house."

Comixed. Sammensatte bilder.

Awkward family photos. Man skulle ikke tro noen faktisk klarte å samle så mange kleine familiebilder, men det har de klart!

Jeg har helt sikkert glemt noe. Da kommer det senere. Enjoy!

Om årstider

2009-11-06T11:11:00.004+01:00

Av og til syns jeg høsten er litt dum. Når det regner og bladene blir så glatte at man nesten faller. Når man innser hvor mye man har å gjøre før eksamen, og det liksom aldri strekker til uansett. Når mastercard-gjelden kryper jevnt oppover, og man vet at man ikke får betalt det på en stund. Når man ikke klarer å stå opp når man planla, og tusler med dårlig samvittighet til universitetet en time for sent.

Men så er det alle de fine tingene. En stor gjeng rundt bordet i lunsjpausen. Ett og annet snøfnugg i håret på veien hjem. Fine venner som det er hyggelig å være sammen med. Søstre som tar deg med på konsert. Te med honning. Morsomme dansetimer på domus. Snart bursdag. Mestringsfølelse når en matteoppgave er løst.

Denne delen av senhøsten er litt dritten i midten. Det har vært en drømmehøst i Oslo, med krystallklar luft, sterke farger og solskinn, og om en liten stund begynner førjulstiden. Da skal det vaskes, bakes og pyntes. Wien guttekor skal synge ut gjennom høyttalerne mine, og jeg skal prøve å synge med. Es ist ein Ros entsprungen.

Inntil videre gleder jeg meg over at de fineste tingene i hverdagen ikke har noe med penger eller vær å gjøre.

MMS

2009-11-04T13:39:00.003+01:00

"Fadderbarnet ditt er i gang".

MMS er så utrolig undervurdert!

(Jeg regner med at dere skjønner dagens oppfordring på egen hånd)

Passpåræsjæl.

2009-10-27T13:43:00.004+01:00

I disse høyteknologiske og interaktive tider har vi vel alle kjent på hvilke mengder med informasjon som spres som ild i tørt gress. Ikke bare nyheter, med stadig oppdaterte nettaviser og rss-feeds, men også informasjon av det private slaget. Vi har lest utallige artikler om Facebook, og farene ved å utlevere sitt privatliv på nettet.

Etter å ha vært ungdomsarbeider og ungdomsleder i noen år har jeg, og mange av mine venner, en del ungdommer som venner på Facebook, og jeg syns til tider det er vanskelig å forholde seg til hva de legger ut av private detaljer. Mange gjør seg selv utrolig sårbare ved at "nærmeste vennekrets" på 200-300 venner til enhver tid er oppdaterte på sinnsstemninger, om man har personlige problemer, trøblete kjæreste- eller familieforhold, eller om man har vært skikkelig dum i fylla. For all del, dette er ikke nødvendigvis knyttet til alder, for jeg har også jevnaldrende og eldre venner som gjør det samme. Men de er også i en alder hvor det er naturlig å tenke at de må ta ansvar for seg selv i større grad. Jeg tenker av og til at jeg er utrolig glad for at Facebook ikke eksisterte da jeg var 15, for jeg vet ikke om jeg hadde kjent grensen for hva jeg skulle utlevere og ikke av personlige ting.

Jeg kom over en ganske morsom side forleden dag, nemlig Lamebook.com, der folk poster rare, morsomme, og til tider svært ukomfortable, eksempler på "overshare" fra Facebook.
Selv om jeg ler høyt og støyende av mange av disse eksemplene blir jeg også litt trist, og jeg tenker på de som bruker Facebook for å uttrykke at noe er vanskelig. Det finnes bedre måter å få hjelp på, bedre måter å få noen til å lytte på, bedre måter å bli sett på. Måter som ikke medfører at "alle" følger med på alt som skjer i livet ditt, og som kanskje trekker konklusjoner om at man er "sånn og sånn". Hva folk tenker har man ingen kontroll over. Og hva slags signaler sender det ut om selvkontroll dersom man forteller at man var så drita at man sovnet hver helg? Overgrep skjer.

Alle har noen rundt seg som vil lytte dersom man har det vanskelig. En venn, en far, en ungdomsleder, en lærer eller en helsesøster. Man er aldri helt alene, selv om det kanskje kan føles sånn.

Jeg er ikke så glad i moralprekener, og tror ofte at de ikke har noen hensikt. Men det er kjedelig om man noen år fra nå angrer på hva man har delt, på en lite gjennomtenkt måte, når det er for sent å gjøre noe med det.

I mellomtiden får vi le litt av Lamebook, og passe litt ekstra godt på hverandre.

Mens vi venter på t-banen...

2009-10-23T12:34:00.004+02:00

År null

Still alle klokker!
Et barn er født i Betlehem,
i Oslo by,
i alle hjem!
Skriv ned historiene om dem
Skriv ned klokkeslettet
Still alle klokker etter dette
Still deg i begynnelsen av tiden
Og her,
hvor diktet ender på siden,
skal det ikke ta slutt,
men skrives videre

uavbrutt

Cathrine Grøndahl (f. 1969)

Konsert

2009-10-19T10:47:00.006+02:00

Håper folk tar turen til kulturbåten i kveld, for:

Bård Watn, Casa Murilo og Lisa Smith Walaas spiller på MS Innvik (Bjørvika) i kveld fra 19.30. Inngang koster 100 kroner, og inntektene går til Kirkens Bymisjon. Håper vi sees!

Når vi først er i gang med reklame, så kan jeg minne mine venner om første Hos Louise på lørdag fra 19.00.

God uke!

Bilder som må deles.

2009-10-13T11:34:00.006+02:00

Lily and Spiral Staircase

Eglingham Stream

Lily Cole and Giant Watering Can

Eglingham Hall With Balloons

(ukjent tittel)

"It rained outside, so we camped inside"The Dress Lamp Tree

Tatt av den fantastiske motefotografen Tim Walker som jeg har nevnt før. En plakat av The Dress Lamp Tree ligger nå i en rull på stua og venter på hedersplassen over sofaen. Jeg ble inspirert på nytt da jeg tok den vanlige runden innom bloggen Hjartesmil, og følte han burde nevnes på nytt.
Makan til fin kombo av estetikk og eventyr!

Om skog og kaffe.

2009-10-11T12:02:00.006+02:00

Jeg kjenner en morsom dame. Hun fortalte meg en gang at hennes begeistring for marka slo sprekker i identiteten som en krampeurban asfalttilbeder. Hennes ord. Fine ord. Jeg er også glad i marka. Jeg bare syns den er litt langt vekk. Dessuten er jeg ikke så glad i å gå tur i kø, så da må man komme seg litt lenger inn, og det krever tid og planlegging. Jeg er ikke like flink til å faktisk gjennomføre turplanene mine.

Denne identiteten som krampeurban asfalttilbeder er i ferd med å endre seg, har jeg inntrykk av. Dersom man faller i den kategorien, skal man nå begeistre seg stort over alt av hva Oslo har å by på. Først da elsker du byen din. Først når du kan ramse opp minimum sju kulturtilbud for dagen, først da har du rett til å kalle deg ”Oslo-folk”.

Nå løper folk til skogs etter å ha lest bakeverktester på markastuene, de er på åpen dag på Bogstad gård, løpeklubb på Sognsvann, familiedag på allverdens muséer, og de bivåner ørretutslipp på Nøklevann. De følger med på Oslopuls og aktivioslo.no, og er venn med Oslo kommune på Facebook og Twitter for å hele tiden vite hva som rører seg. De tar i bruk Oslos natur i mye større grad enn før, for nå er naturbegeistringen blitt en obligatorisk del av asfalttilbederrollen. I alle fall en liten stund. Det er vel ingen som kommer seg så fort hjem til by'n som "Oslo-folk" som har fått en litt for stor dose friluft for dagens smak. Det er så frisk luft i Maridalen. Så er det jo så lett å hoppe på en buss. Komme seg litt vekk. Trekke pusten i en grønn lunge som er litt større enn Middelalderparken. Så lenge man har husket den økologiske matpakka. Gjerne pakket med gråpapir og hyssing, bare for look’ens skyld.

Jeg må innrømme noe. Ja, jeg elsker frisk luft, og tar du meg med ut i marka blir jeg nok overbegeistret.
Men når trærne brenner av høst på St. Hanshaugen, da syns jeg ikke det finnes noe bedre sted i verden enn Kaffebrenneriet.

Min Paint-karriére

2009-10-01T11:08:00.001+02:00

Jeg lette gjennom en gammel mail, og fant disse tegningene fra Microsoft Paint. De er laget til min estiske venninne Kadri, i forelesningene da jeg var deltager på TSN. Jeg må si at jeg er nokså imponert over egen innsats. Kanskje jeg skal ta opp dette igjen? Ikke?

I get by with a little help from my friends

2009-09-23T09:24:00.001+02:00

Signert Robin Hood. Det er et fint fakultet jeg går på.

En annen virkelighet

2009-09-17T11:02:00.004+02:00

Noen dager plukker man opp en historie eller fortelling fra andres liv, og så klarer man ikke forstå en så annerledes virkelighet. Nå tenker jeg ikke på fjas, som virkelighetsoppfatningen til FrP og våre reaksjoner på den, men ordentlige historier. Jeg leser alltid Aftenposten om morgenen, og i dag fikk jeg lese om "Amid", en 15 år gammel gutt som har valgt å dele historien sin i Si ;D.

Tenk å alltid frykte for livet sitt! Tenk å høre skuddene falle, og kjenne at de nesten treffer. Tenk å løpe for livet mens mennesker faller rundt deg. Tenk å være redd - alltid - og tro at det er sånn alle har det. Og tenk å komme frem til Norge etter å ha flyktet fra land til land, og høre folk le for første gang.

Amids historie kan leses her.

Tenk å høre folk le for første gang, og få en bit av hva det er å leve i fred, for så å bli sendt tilbake til helvetet. La oss håpe han, og så mange andre som trenger det, får bli her.

Å sovne i kirka...

2009-09-11T15:25:00.004+02:00

... er ikke noe nytt:

"For at den store Uscickelighed som med Soven udi Kirckerne begaas, kan forekommes och afskaffes, schal der Folck til forordnes, som kand gaae om med lange Kiepper til at slaa denom paa Hovudet med, som sofver under Prædickenen"

Men, dette utdraget fra kirkeloven som kom i 1680-årene vitner om at de kanskje hadde litt mer effektive taktikker for å holde folk våkne enn det man har i dag.

Hvis vi bare samarbeider litt nå...

2009-09-08T13:25:00.004+02:00

Høsten er så nær, så nær! Noen vil faktisk si at den er her allerede, men jeg mener at det ikke teller før Luften kommer.
I mellomtiden, i denne perioden hvor man er både varm og kald og frossen og klam og blir fort irritert, har jeg tatt på meg bryet å lage en svært viktig liste over generelle uskrevne regler som må følges for at vi skal ha det hyggelig sammen i Oslo, alle mann.
1. Slipp andre av kollektivtransporten før du går på selv (sier seg selv).
2. Ikke blir sur hvis trikken kjører fra deg når det er DU som er seint ute.
3. Er du aerobic-instruktør, ikke bli irritert hvis du syns at klassen er slapp, jobb heller med motivasjonen.
4. Driver du en privatskole, eller en annen institusjon som driver med saksbehandling og papirarbeid, husk hvor du legger fra deg papirer.
5. Ikke vær arrogant fordi du har studert lenger enn den du snakker med.
6. Hvis du er i ungdomsskolealder eller yngre, ikke bruk skj-lyden istedenfor kj-lyden bare fordi du vil passe inn.
7. Hvis du ved en feil fiser i en sosial setting, ta ansvar og unngå den kleine heksejakten.
8. Er din jobb å fakturere privatpersoner for produkter og tjenester, sørg for at det til hver tid er et godt nedbetalingstilbud tilgjengelig for studenter.
9. Ikke snik i køen på Deli de Luca. Seriøst.
10. Ikke klag over dårlig informasjon fra universitetet når alle, inkludert deg selv, vet at det er fordi du ikke har sjekket Fronter.
11. Ikke syt over helsetilstand som i teorien kan forbedres, uten å prøve å gjøre noe med det.
12. Ikke vær krampeaktig og irriterende sporty bare for image.
13. Ikke stem Unge Høyre fordi de har fine hettegensere og fete fester.
14. Ikke skriv debattinnlegg til Si;D før du har stilt deg spørsmålet: Har jeg grunnlag for å skrive dette?
15. Ikke gå rett forbi gatemusikanter som er dritflinke.
16. Ikke vær bastant på saker som er altfor store/uløste til at du har oversikt.
17. Ikke bli sur på trege fotgjengere dersom du sykler på fortauet.
18. Kjører du bil, ikke snei sykkelfeltet.
19. Sitter du i kassa i en dagligvarebutikk, hils pent på kundene dine.
20. Bruk byens søppelkasser.
21. Lær deg forskjellen på hun/henne.
22. Hvis du har småbarn/baby, ikke sett deg ved siden av røykere på en uteservering, for så be dem om å flytte seg på grunn av barna.
23. Hvis du røyker, ikke sett deg rett ved siden av småbarn.
24. Skal du kjøpe billett til forestilling av noe slag og det er fullt/utsolgt, ikke prøv å overtale billettselgeren til å ignorere brannforskrifter og selge et par billetter til. Lær heller av feilene dine og vær tidligere ute neste gang.
25. Ikke si ja til avtaler dersom du vet du kommer til å backe ut senere uansett.
26. Hvis du har problemer med å forstå norsk, enten på grunn av aksent eller dialekt, eller fordi du ikke har norsk som morsmål, ikke nikk og smil, men si at det er vanskelig å forstå. På den måten vil folk faktisk kunne hjelpe deg å forstå, og man unngår misforståelser.
27. Ikke brett ut privatlivet ditt i statusfeltet på Facebook.
28. Ikke brett ut privatlivet ditt i statusfeltet på MSN.
29. Ikke brett ut privatlivet ditt på blogg.
30. Ikke brett ut privatlivet ditt i øvrige nettsamfunn.
31. Er du politiker, ikke stem for tiltak du vet blir håpløse å gjennomføre i praksis.
32. Skru av vibreringen på mobilen når du er på lesesalen hvis du vet at du pleier å få minst 40 sms i timen.
33. Ikke klag over at Den Norske Kirke er intolerant og håpløs, for så å ikke gidde å stemme på kandidater som fremmer ditt syn ved det kommende kirkevalget.

Da takker jeg på forhånd for samarbeidet, og ser frem til en flott høst!

Mens vi venter på motivasjonen

2009-09-01T13:40:00.004+02:00

Da var vi i det minste her. På lesesalen, altså. Sabla god start, spør du meg. Aller helst skulle jeg ha våknet tidlig av meg selv, til sol, og til morgenluft med høstbitt, som noen så fint formulerte det på facebook her om dagen. Så skulle jeg gjerne hatt dagen fri, og gått tur i byen. Satt meg på en liten café, som i denne hypotetiske situasjonen var fri for nybakte mødre og bæsjekonstistensprat. For det er noe spesielt med de første høstdagene i Oslo. Når bladene blir røde og gule, og man kan bruke skjerf og gode strikkegensere uten å dø av varme. Og når et pappkrus fra Kaffebrenneriet varmer hendene istedenfor å gjøre deg klam. Hver høst er det visse ting jeg gleder meg ekstra mye over, bortsett fra strikkegenserne, bladene og den krystallklare lufta. Jeg har en høstplate jeg hører på. Den minner meg om høsten i Kjølberggata, den første leiligheten og de første kveldene med rødvin og sigaretter til langt på natt. Hver høst prøver jeg å gjenskape den samme stemningen. Det har gått veldig bra så langt. Plata heter No vil eg vake med deg og er Hilde Louise Asbjørnsens hyllestplate til Monica Zetterlund. Edvard Hoem har oversatt tekstene til nynorsk. Jeg har tjuvstarta, selv om jeg tror jeg må vente en måned til på denne spesielle høst-Oslo-lufta. Foreløpig er det bare lummert, og det regner aller mest hver gang jeg er ute og leter etter en bysykkel. Men jeg vet at den kommer, og det er det beste av alt!
Måtte den bare komme litt fort i år.

God studie-/jobbdag. Sånn går no dagan.

Det skal lønne seg å bygge bro.

2009-08-25T10:35:00.007+02:00

Tidligere denne måneden tuslet jeg over Po nte Vecchio. Det var ganske sent på kvelden, og lysene blinket i Arno. Det var idyllisk og superromantisk (til tross for at vi ikke hadde med oss noen menn), og selvfølgelig klarte Karita å gjøre det hele perfekt ved å snuble i sitt eget bein og falle over ende blant alle kyssende par, midt på broa. Clara og jeg klarte nesten ikke å stå på beina, så mye lo vi, og det endte med at selv forbipasserende begynte å le høyt. Karita sto der og bare så på oss, lettere oppgitt, med skuldrene trukket opp til ørene. Det skal sies at hun tok dette veldig pent, så etter en kort vurdering av nøyaktig hvor traumatisk denne opplevelsen var for henne, konkluderte vi med at det gikk helt fint og tillot oss å fortsette en liten stund.

Men det var egentlig ikke dét jeg skulle fortelle fra Ponte Vecchio. Det er nemlig slik at kjærestepar fester hengelåser på broa, særlig rundt statuen av Benvenuto Cellini, og kaster nøkkelen i elven. Da vil de være sammen og for alltid, og alltid lykkelige og bla bla bla. Hvis man ser bort fra den mindre romantiske konsekvensen av denne tradisjonen, dét at "the mass tourism" førte til at broa ble så slitt av alle hengelåsene at det nå er en bot på 50 euro for å låse noe til gjerdet, da er det bare fryd og gammen igjen.

Tenk om man kunne låse fast alt som var fint? Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen: lenge leve klisjéene. Vi hadde ikke vært noe som helst uten dem. Og hva er vel det en ussel bot på 50 euro for å velte seg i det? Heia Brett + Annie. Dere har skjønt det. Jeg håper dere fortsatt er sammen. Og lykkelige.

Bare pass på trinnet ned fra Cellini, for det er litt lett å snuble.

Jajaja, så sånn er deea.

2009-08-20T11:18:00.004+02:00

Etter en lang sommerferie sitter jeg nå på skolebenken igjen, og prøver iherdig å ta notater om religiøst tradisjonsmangfold ved inngangen til det 2. århundre. Jeg drikker min kaffe på trappa utenfor Teologisk Fakultet, rett under skiltet der det står O' SKJEBNE. Det var nemlig JERNBANESKOLE i dette bygget før, og vips! hadde noen endret bokstavene. Slikt er gøy.

Jeg vet ikke helt hva som definerer "å være i gang" etter en ferie og etter flytting, men noe sier meg at dersom man har pensumbøker, bysykkelkort, vaskemaskin og fungerende påloggingsinfo til universitetets datasystemer, da er man godt på vei.

En uke på venninnebesøk i Toscana gjorde klart for en fin høst, og det ser svært lovende ut. Det er imidlertid saker og situasjoner man kommer hjem til som ikke er like positive. Jeg kunne ha skrevet et langt og frustrert innlegg om nettstedet kristenfolket.no, men jeg sender dere like gjerne videre til Ufødd Gud, en venn som er flinkere enn meg til å ytre sin mening på en finfin måte.

Én siste ting som skal på plass før alt er i orden er internett hjemme. Det kommer nemlig en Get-mann på fredag, og siden vi skal spare penger har vi valgt "gjør det selv"-boksen. Så vi får nå se på det. I mellomtiden kan man kose seg med andre Get-historier. Det har seg nemlig slik at de krever fullmakt dersom personen som har bestilt ikke er hjemme for å ta i mot boksen. Og Hanne har definitivt den beste.

Ha en fin helg (snart)!

Utsikt.

2009-07-22T02:18:00.005+02:00

Jeg synes ofte utsikt definerer stedet man bor. Det trenger ikke være en voldsom utsikt, men den må gi litt luft, litt grønt, og litt lyse lørdag morgener. Jeg har ingen slike utsiktbilder av der jeg bodde sist, for maskinen min kræsjet, igjen, men jeg har dette bildet av skrivebordet. Det får duge. Jeg liker nemlig bilder som dette, for det er akkurat som om de organiserer minnet. De er ikke av noe spesielt, allikevel er det bilder av noe av det man antagelig har sett mest på mens man har bodd der. Rommet i seg selv. Vinduene, kanskje. Bøker og lapper. Alt det man glemmer hvordan ser ut etterhvert.

Fra en studenthybel i Liverpool har turen gått...

... via mor og far, med luft og lys og masse grønt...

... og til ny leilighet som jeg gleder meg veldig over

(og som har mer grønt i utsikten enn dette bildet rettferdiggjør). Jeg flytter denne uka. Derav det nye bloggnavnet også. Jeg er ikke lenger på tur. Derfor blir det Karen På Haugen. Og der skal jeg nok trives.

Jeg har malt. Skagen heter fargen jeg bruker. Lys, lys grå. Dette hjertet er malt bort nå, men det var hyggelig så lenge det varte.

Og jeg har jobbet på en idyllisk og gammeldags feriekoloni.

Jeg fikk til og med ha klærne mine i et hvitt skatoll.

Her har jeg bedt barna om å re opp senga som en bæsj. De var veldig flinke, syns jeg.

Ha en fin uke!

Nå har jeg registrert meg på Bloggurat.

Norwegian Wood!

2009-06-11T13:04:00.006+02:00

SALIGE jenter på første rad under fjorårets Alanis Morissette-konsert. Et av de beste bildene jeg vet om av Ingrid, haha :)

I dag begynner festivalen i Frognerbadet som jeg de siste årene har hatt stor glede av, både som besøkende og som øltapper (én av de hyggeligste jobbene i verden, spør du meg). I kveld skal jeg nyyyte Neil Young, før fredag og lørdag blir tapping, og så har jeg gratisbillett til søndag også. Ikke at jeg tror noenting kan slå kveldens konsert, men...

Hvis noen av dere skal på Norwegian Wood håper jeg dere kommer til riktig tappekran på fredag og lørdag, for å si det sånn!

Det er lagt ut flere 4-dagers pass nå. Les mer på norwegianwood.no.

Lektor?

2009-06-03T17:21:00.008+02:00

I dag fant jeg tilfeldigvis ut at opptakskravene til lektor- og adjunktprogrammet er blitt endret i år, slik at man nå må ha minimum 3 i norsk og matte fra videregående for å komme inn, i tillegg til en viss poengsum. Det er et par ting som skurrer for meg. Jeg tok artium med 5 i norsk (og 6 på avsluttende eksamen), men får altså ikke begynne på LAP allikevel, på grunn av et stort og sort 2-tall i matematikk (1MY, også kalt "mongomatte" av politisk ukorrekte tunger).

Jeg skjønner tankegangen bak det hele, men det virker ikke helt gjennomtenkt. Selvfølgelig vil man sikre kvaliteten av lærerne i skolen, men dette legger jo ikke opp til spesialisering i det hele tatt. I bunn og grunn fører disse endringene til at man risikerer å få en haug av lærere som er midt på treet, istedenfor at man fokuserer på hva man faktisk skal undervise i. Sett da heller opp inntakskravene for det aktuelle faget! Det er nemlig ikke så vanskelig å komme inn på lektorutdannelsen i nordisk. Du må ha 35 (!) skolepoeng, samt disse treerne. Jeg ligger langt over snittet, er god nok i norsk og brenner virkelig for denne utdannelsen. Og jeg skal ta den. Jeg må bare gjøre det selv, legge opp fagene mine på egenhånd utenfor systemet, og håpe at det går opp. Time med studieveileder er allerede bestilt.

Så gratulerer så mye med et vellykket skolesystem, Norge. Jeg er sikker på at 18 år gamle Trine med 3 i norsk (og alle andre fag for den saks skyld) blir en sabla mye bedre LAP-student enn jeg ville vært. Det er klart en treer i norsk sikrer dette landets språklige oppdragelse!

Og vi sees på personalrommet, Trine. Håper du da har tid til en kaffe før jeg skal hjem og hjelpe barna mine med mattelekser. Du vet aldri hva slags pedagogisk, fremtidsrettet og gjennomarbeidet skolereform vi står overfor, så det er greit å være forberedt.

Whoosh.

2009-05-27T14:38:00.001+02:00

Guri land, hvis resten av livet mitt skal gaa saa fort som dette aaret har gjort, da setter jeg med ned og streiker i tids- og livsangst.

Hos Louise

2009-05-24T21:25:00.005+02:00

Det er med glede og litt nerver jeg presenterer et nytt prosjekt. Hos Louise.

Til høsten skal jeg flytte tilbake til St. Hanshaugen, denne gangen sammen med Karita som jeg har blitt kjent med her på LIPA. Vi har snakket litt om låtskriving, Karita, Kristianne og jeg. Vi syns nemlig det er veldig, veldig gøy, og vi vil ha et forum hvor vi, og vennene våre, kan komme og spille litt. Enten for å teste ut nye ting, eller bare for hyggens skyld. Rett og slett en liten klubb. Bare at den er ment for de som spiller, og for de som bare vil drikke vin og høre på. Den kommer til å finne sted så mye som én gang i måneden, og da har vi kjempelyst til at folk kommer når de kan. En ordentlig, månedlig tradisjon i Louises gate, full av toner og alle slags rare mennesker.

Vi har første Hos Louise i September. Bli med i Facebook-gruppen vår her.

Håper dere vil være med en gang i blant!:)

Forbilder

2009-05-23T13:36:00.003+02:00

Dere som kjenner meg vet at jeg er veldig begeistret for forbilder. Det vet jeg at mange av mine ungdomsarbeidervenner er også. Så da tenkte jeg at jeg skulle slå to fluer i en smekk, og for det første (nok en gang) rope ut min begeistring for alle de menneskene der ute som er trygge og stabile rollemodeller for yngre mennesker, samt gi dere en link til en blogg jeg liker veldig godt. På Hannes hjørne finner du et bilde som illustrerer dette så utrolig godt at man blir varm i hjertet. Gå rett til bloggposten her.

Åh. Det er så fint.

En uke igjen.

2009-05-21T13:55:00.003+02:00

Ouæææh! Vi vant Eurovision, det var 17. mai, vi har eksamener, og jeg skal snart hjem! Det er så mange bilder jeg vil legge ut, men jeg har ikke tid!

Jeg får bare legge ut dette bildet som et symbol på MGP-stemningen. I sofaene rundt satt det gode venner og ropte ut gitt poengsum, og jeg noterte flittig i excel-skjemaet jeg fikk på mail av Christian. Det var så gøy!

På 17. mai var jeg i en stor lunsj med ca. 35 andre nordmenn fra LIPA. Skal legge ut bilder senere. Det var veldig hyggelig, men det stakk litt i magen da jeg hørte at hele familien spiste lunsj i solen i hagen!

I går sendte jeg pianoet mitt og tre kasser tilbake til Oslo, så det er tomt og rart her. Vel, ikke akkurat tomt. Det er helt sykt rotete. Jeg har to innleveringer igjen, så jeg prøver å skrive innimellom, men det er ikke så lett når man er på konsert og fest nesten hver dag. Nei, det er ikke tull. Jeg har aldri festet så mye i mitt liv. Nå skal jeg på skolen og skrive oppgave, og så skal jeg forberede meg ennå mer til å lande på Gardermoen neste torsdag! Hurraaaaa!

Møt Grand Prix-familien Valeur.

2009-05-15T20:24:00.002+02:00

Ubetalelig! De burde få sitt eget tv-program.

Små gleder er fint.

2009-05-11T22:48:00.007+02:00

Det er som regel mens jeg vasker håret at jeg kommer på noe jeg har lyst til å blogge om. Så nå sitter jeg her, med nyvasket hår, klær i maskinen og brødskivemett, klar for å fortelle. Som mange ganger før handler dagens innlegg om hverdag. Jeg elsker hverdag, og ferier selvfølgelig, men de hadde ikke vært en brøkdel av det de er hvis det ikke var for hverdagen. Men det er mye lettere å sette pris på roen og tryggheten hverdagen fører med seg, enn hver enkelt dag. Så jeg tenkte at jeg skulle oppsummere hvilke ting jeg har satt pris på i dag. Listen kommer nå.

Ta på seg varm genser i dag morges (holdt på å fryse ihjel), en digg ferskpresset appelsinjuice på vei til skolen, interessant time om miksing, følelsen av å ligge på sengen og lese sladreblad, god treningsøkt (hadde teken på sit-ups'ene i dag), jeg fant en uåpnet boks med makrell i tomat i skapet (trodde jeg spiste den siste for flere uker siden! Motivasjonen for HELE bloggposten), følelsen av å være nydusjet med nyvasket hår (alltid vidunderlig) og sist, men ikke minst, jeg gleder meg vanvittig til sommer i Oslo.

De kalles små gleder, men av og til er de ganske store en liten stund. For eksempel, jeg satt alene og surfet på nettet i stad, og fant en artikkel om et mystisk drønn i Tromsø. Jeg leste kommentarene til artikkelen, og der var det så mange nordlendinger som skulle "dra en spøk" om hva dette drønnet var, og det gjorde meg glad en lang stund. Du kan se det her om du vil. Nå er vasken min ferdig, og jeg er invitert på en kopp te i resepsjonen av min gode venn Bob, nattevakten på huset. Natta!

Bob da vi feiret bursdagen hans med Tesco-kake og Royal-sigaretter

Bob en annen kveld da jeg kom rett fra fest og syns det var en super idé å hente gitar og kamera og henge der i flere timer. Det er godt han er en tålmodig mann.

Et navn er sagt for første gang.

2009-05-08T13:37:00.003+02:00

Og det navnet er Henny.

Plutselig var hun et ordentlig menneske.

Henny var navnet til min farmor Veras søster, og det er et av de fineste navnene jeg vet om. Jeg hadde på halvt tull og halvt alvor gjort krav på navnet for å bruke det selv en dag, men jeg må innse at Vibeke var først ute. Og jeg merker at jeg syns det var en ypperlig løsning!

Lille Henny.

Jeg blir aldri lei av å si navnet hennes. Eller skrive det. Jeg tror det betyr at man offisielt er blitt en tullete tante. Jeg klarer ikke vente med å komme hjem til Oslo igjen. Vi tar en tidlig avreise, samme dag som siste oppgave skal leveres, og det betyr at jeg lander på Gardermoen sent 28. mai. Ahhh.

PS. Bare for å unngå tvil--> navnet Vera er beslaglagt i fullt alvor! Så godt det går, i alle fall. Jeg innser at jeg er yngst i søskenflokken og må velge sist...

Vår i Liverpool

2009-05-06T12:25:00.010+02:00

Livet er fint. Rett og slett. Gode venner, sene kvelder, god rødvin og fine samtaler. Og musikk. Og brosteinsbelagte gater. Blomster på trærne. Liljer på rommet. Nye liljer. Enda billigere enn de forrige. Det er rart å tenke på at jeg snart skal hjem. Jeg føler at jeg for et øyeblikk siden gikk inn porten til LIPA og var dritnervøs og lurte på hva i all verden jeg hadde begitt meg ut på. Nå er kapittelet nesten over, og jeg skal bare nyte de siste ukene med vennene mine (når jeg ikke sitter pal med skolearbeid)!

Marianne har vært på besøk fra London!

Koselige sene frokoster på café!

Vi viser Marianne byen. Hun tok bilder av alt det fine hun så i Liverpool. Humre.

Omsider klarte jeg å bestemme meg allikevel. Det ble Aero og Bounty.

Claras bursdagsfeiring. Gjett om vi var dritfornøyde med "Lost Count"-kakelysene!

Jeg blir stadig forundret over hvor sabla hyggelig man kan ha det på et skittent studentkjøkken (med fluoriserende lys, til og med!) hvis man bare fyller det med fine folk.

Kristianne underholder:)

Ut på dans!

Og de satte på James Brown etter nesten to timer med drum'n'bass! Juhuu!

Meksikansk taconight hjemme i Myrtle Court.

Jeg var på konsert forleden dag. Det var en jente fra skolen som spilte. Hun sa "some nights you share with people are so great, they deserve songs". Veldig sant.

Kamerater? Peeps? Hva skjer'a?

2009-05-01T19:43:00.000+02:00

Gud hjelpe meg.

Litt fred? Please?

2009-04-29T20:53:00.000+02:00

Det er litt gøy med trøttebilder, da. Vi har eksamen i hovedinstrument i morgen, og er lettere stresset. Neida, vi er ikke det. Bare litt. Neida. Og vi skal ikke klage heller, for vi sover ca. nok. Vi har bare ikke tid til å gjøre alle ting man må gjøre, for eksempel vaske klær og rydde rommet. Jeg er på reserveplaggene (godt jeg har en del!), og rommet er dekket av visne blader fra noen nydelige, rosa blomstergrener jeg hadde med hjem forrige uke. Men etter eksamen i morgen, da skal jeg hjem og skrive oppgave og vaske alt, for på fredag får jeg besøk av Marianne! Juhhu!

Jeg må fortelle om en blogg dere burde ta en titt innom. Den heter Hjartesmil.

Nå skal jeg i pizza-bursdag! Hadet!

Britain's got talent

2009-04-26T13:43:00.002+02:00

Susan Boyle har fått konkurranse fra 10 år gamle Hollie.
Enjoy!

Break Up-Song

2009-04-24T20:11:00.005+02:00

Snakker om klisjéer--> dah var det tid for Break Up-Song. Den mest komiske oppgaven jeg noen gang har fått. Istedenfor å være kul og innovativ bestemte jeg meg for å velte meg i alvoret jeg ble servert.

Resultatet, i alle fall nåværende utkast, heter How You'd Grow og kan høres på MySpace. Hope you like it...

Lukk opp din hjertedør

2009-04-23T20:17:00.009+02:00

I disse Break Up Song-tider (dere skal få høre snart) har jeg fått et nytt tema å tygge på.

Jeg elsker og hater klisjéer på samme tid. Først og fremst fordi de treffer meg midt i hjertet. Også fordi jeg er så fullt klar over det. Det blir fort litt klamt og kleint. Men det gjelder stort sett alle klisjéer man finner i filmer, og kjærlighetsrelaterte situasjoner (som jeg har så vanvittig mange av!). Sannheten er jo at det funker som bare det, og at vi har sett det tusen ganger før fordi det er så bra. Ellers ville det ikke vært en klisjé. Man kan selvfølgelig diskutere hva en klisjé er i utgangspunktet. Siden jeg går på en skole som sverger til mottoet "føkk kilder, jeg bare veit det" så tar jeg alt Wikipedia sier for fullstendig god fisk.

De sier:

"En klisjé er oftest, og i overført betydning, en forslitt og mye brukt uttrykksmåte. At noe betegnes som en klisjé kan tidvis være ment nedsettende, men er i utgangspunktet kun beskrivende. Begrepet stammer fra trykkerikunsten der en klisjé er en trykkplate som brukes for å gjenskape eller mangfoldiggjøre for eksempel bilder. Originalen overføres fotografisk til trykkplaten som har et lysømfintlig belegg. Ved etsning eller utvasking dannes det forhøyninger som speilvendt tilsvarer motivet som ønskes gjenskapt. I blytypenes dager ble støpeformene (klisjeene) for landsomfattende annonser sendt fra klisjéanstalt til avisenes typografavdeling for støping før de ble plassert på trykkpressen.
I dagligtale brukes for øvrig klisjé også om andre konkrete og abstrakte forhold for å angi at det ikke er tale om originaliteter, typisk; «Filmen var full av klisjeer». Som klisjeer kan forøvrig regnes alle former for standardformularer, inklusive ferdigtekstede hilsnings- og gratulasjonskort"

Dagens klisjé som jeg har lyst til å dele med dere er utsagnet:
"Et smil kan bety sååå utrolig mye for en annen, så bare smil til folk du kjenner og ikke kjenner, så kan det forandre liv" Sitat gjennomsnittlig andaktsholder på 14 i Ten Sing (og jeg har også holdt min del av disse)

Det som er sykt irriterende med disse klisjéene er det at de nettopp er sanne! Og det å si det jeg nettopp sa er ennå mer klisjé. Jeg kommer snart til poenget.

Nå kommer poenget:

I dag da jeg gikk hjem fra skolen kjørte det en bil forbi med en liten gutt i baksetet. Han var kanskje 5-6 år gammel, med blonde hårtuster og keitete barnebriller. Plutselig strålte ansiktet hans opp og han vinket med hele overkroppen! Og nei, det sto ingen bak meg. Jeg sjekket. Så jeg vinket tilbake, kjempeentusiastisk, og han ble enda blidere. What a day! Jeg så etter ham da bilen kjørte vekk. Helt konge.

Forresten, om du googler "smil og spre glede" kommer du enten til teksten på Sputniks "Lukk om din hjertedør" eller unge bloggejenter som har funnet ut at de skal spre budskapet om hvor viktig det er å ta vare på hverandre og spre litt lys i verden. Helt topp.

Og jada, hvis du vil ta det videre kan du bare søke på "Lukk opp din hjertedør" på Google images, og resultatet er episk.

Sannheten om ettermiddagslur. Det er ikke bra foræ.

2009-04-21T17:59:00.006+02:00

Klokken er 16.26. Jeg våknet fra en ettermiddagsluren min for ikke så lenge siden. Halvparten av timene er avlyst denne uka. Spør meg ikke hvorfor. Jeg er kald på tærne og armene, og litt sminke-klam i fjeset. Det regner ikke i Liverpool og det er fint å være tilbake, så jeg skal ikke klage. Jeg bare syns mennesker er fascinerende. Når man våkner midt på ettermiddagen, er kald og trøtt og nødt til å ta en avgjørelse på hva man skal ta seg til de neste timene, da er alt... Jeg vil ikke si feil eller vanskelig for vi snakker selvfølgelig om bagateller, men jeg tror 'ikke umiddelbart ønskelig' kan passe. Og vi snakker generelt. Og jeg tror den beste måten å komme seg over dette stadiet er å velte seg i det. Offentlig. Se humoren i det, selv om jeg overhodet ikke er i stand til å komme med noen form for punchlines. Men ærlig talt, hva skal jeg gjøre nå? Jeg må gjøre ferdig sangen som jeg plutselig fant ut at jeg skulle skrive til vocal assessment, for jeg har sangtime i morgen. Jeg tror ikke det kommer til å gå så bra akkurat nå, så kanskje jeg øver på noe annet i morgen og heller gjør det i helgen. Jeg vil komme meg ut og trene, men det kan jeg like gjerne gjøre før skolen i morgen som en deilig start på dagen. Jeg må lage middag, men det er kjedelig, så det kan vi utsette. Hvis jeg skal tenke såpass kortsiktig at jeg først og fremst vil fokusere på å dekke mine grunnleggende behov, er nok sokker første prioritet. Det er faktisk ganske kaldt her. Vegg-til-vegg-teppe eller ikke. Sokker, og kanskje en gulrot mens jeg venter på middagsmotivasjon. Det er godt jeg har vært i butikken og handlet. Jeg fikk til og med en bukett med liljer til 3 pund utenfor St. John’s. Klokken er 16.49. Jeg har fått på meg sokker, og det kjennes så godt. Kom nettopp på at Liverpool spiller mot Arsenal i dag, og det hadde jeg helt glemt. Da må jeg putte ”gå på pub” inn i planen min. Det kan jeg leve med. Nå har jeg tatt på meg en varm genser også. Og luktet på liljene. De luktet ikke noe særlig, men det gjør ingenting. For jeg er snart varm på føttene, snart har jeg tatt vekk sminken og straks har søvnen sluppet taket helt. Jeg har rosenkål og brokkoli i fryserskuffen min. Og litt kylling. Det blir wok i dag. Har ananas i kjøleskapet. Jeg pleide å være allergisk, men de siste årene har jeg ikke reagert noe særlig.

Livet er rett og slett ikke så verst. Det som egentlig er ganske morsomt er hva folk tar seg tid til å lese på bloggene til folk. Haha. Unnskyld. Sånn. Nå er jeg tilbake i spill. Ha en god kveld.

Bildet viser Karen med sine nyinnkjøpte 3-pundsliljer på tirsdag 21. april 2009, tirsdagen som skulle vise seg å være lik alle andre vanlige tirsdager, bortsett fra at hun sov en liten ettermiddagslur og fikk verden snudd på hodet.

Susan FTW (FTW= For The Win, det lærte jeg nylig!)

2009-04-20T19:07:00.005+02:00

Det har vært mye fuss rundt Susan Boyle, en særdeles snål og ukysset 47-åring fra Skottland, etter at hun stilte opp på Britain's Got Talent og overrasket alle. Hvis du ikke har sett klippet ennå kan du se det her. Det spiller ingen rolle om ikke stemmen holder hele låta, for man hører hva hun kan og det er Susan For The Win (jeg er blitt så sykt trendy i mitt vokabular)!

Det er usedvanlig tilfredstillende å se arrogante og hånlige mennesker ta skikkelig, skikkelig feil.

Skrytebilde

2009-04-19T16:02:00.000+02:00

Plutselig var niesen min 9 dager gammel, og jeg skal tilbake til Liverpool i morgen. Fy søren, jeg elsker Oslo! For en by. Om en måned er jeg tilbake for godt. Skal ikke klage på det. Akkurat nå føler jeg at Lille-Solveig (arbeidsnavn) omtrent er konfirmant innen jeg rekker å komme hjem igjen, men jeg får kose meg med dette bildet imens. Hurra for babyer!