En kveld i august.

Og så dytter vinden på persiennene så det rasler, akkurat som det gjorde for et par uker siden. I går. I vinter, i fjor sommer. Den samme lyden av tynt stål som slår mot hverandre og lager perkusjon til lyden av bilene som parkerer utenfor. Flere ganger har jeg sittet her og lyttet, og hver gang har tenkt på noe jeg skal dagen etter, samme kveld, til helgen. Kjent på luften fra vinduet om det er kaldt. Hørt etter om det regner. Sett ut på bjørketrær og naboens morgenkaffe. Hun sitter alltid ved det samme vinduet. Her har jeg planlagt, organisert. Jeg har fått almanakken min i posten nå, en personlig en med navn på, og jeg har fylt inn hvilke dager jeg skal jobbe, når jeg har forelesninger, når jeg skal ut av byen. Jeg har selvfølgelig nye fargepenner. Hallo.
Og der ble høsten til.

Jeg har prøvd å formulere meg etter alt som har skjedd med oss i sommer, men det er åpenbart mange som har hatt behov for å skrive. Også de som skriver ordentlig godt, som lever av det. Avisene har vært så fulle av gode kronikker og leserbrev av både kjente og ukjente. Jeg har hatt lyst til å klippe ut alle og henge dem på veggen. Det er 19 dager siden 22. juli, og vi har vært gjennom mange reaksjonsfaser.
De som har snakket har snakket så fint for oss alle.

Vi venter på semesterstart og oslohøstlufta. Det blir en annerledes høst. Regjeringsbygget er kledd i hvitt, og flere pulter står tomme når det ringer inn i slutten av august. Men det har skjedd noe. Ikke bare med øyeblikkets og de første dagenes intense reaksjon, men fordi denne sommeren har revet opp noen røtter i oss som vi ikke ante at vi hadde. Og vi har til og med rukket å bli litt selvironiske når det gjelder vårt nye, store språk, med kjærlighet i gatene og det sterkeste sitatet av dem alle - "Når én mann kan vise så mye hat, tenk så mye kjærlighet vi kan vise sammen" – vi trekker på smilebåndet, for nå har vi hørt det en del ganger. Men det driter vi i. Denne gangen handler det om så mye, mye mer. Denne gangen betyr det noe.
Vi er det nye jeg. Og alle de kule gutta på face er enige.

Persiennene rasler igjen, og uansett hvor hardt jeg prøver så lukter det egentlig ikke høst på St. Hanshaugen. Ennå. Men det gjør egentlig ingenting – det betyr nemlig at det er lenge til eksamen.

Udekket, åpen.
Troen på livet vårt,
menneskets verd.
Fred er å skape.
Vi vil ta vare på
skjønnheten, varmen.

Spiss blyantene. Hils på nye folk.
God semesterstart!