CTRL + S

Jeg må huske dette. Må, må, må huske dette ene øyeblikket. Denne stunden hvor solen blender meg, og brølende latter og bossa nova i et par sekunder vokser og gir propper i ørene før lyden gradvis kommer klarere tilbake. Skåler i glassene. Jeg sitter mykt, panneluggen har falt halvveis ned foran øynene, men jeg gidder ikke ta den bort. Myser mot papirgirlanderen mellom bladene. Grønt. Rosa. Gult. Oransje. Ballongene i takrenna. Langbordet av tre, hvor føttene hviler på nederste bjelke. Blomsterbuketten. Langstilkede, gule blomster i en litt liten vase. Helt perfekt. Og hekken som stikker litt i ryggen når man forsøker å snike seg forbi en stol på vei til neste samtale. Henger fast i genseren. Slipper. Haha, du har noe i håret, et lite blad, sånn, nå er det borte. Dugg på flasken. Dugg på kalde fingertupper. Varm på ryggen. Smaken av lime, knuser isbit i munnen. Skyen som sklir forbi og lar solen varme høyre kinn før det venstre.
Og menneskene.
Menneskene.
CTRL + S.

Vi har glemt mye før. Vi skal glemme mye siden. Men akkurat nå - akkurat nå er jeg i dette, er her, hele meg, med dem, med ord, sanser, hjerte, sinn. Og når jeg sitter på øybåten innover igjen, og ser og hører kvelds-Oslo under en stor augustmåne - da smiler jeg og tenker at det ikke finnes noe novemberregn som klarer å skylle vekk slike ettermiddager.

(Bildet er lånt fra photos.jonathangazeley.com)