En kveld i februar.

Det er en velkjent brumming – lyden fra oppvaskmaskinen. Svosj, sier vannet, og vasker alle de beige skålene mine rene. Ofte sitter jeg her ved bordet sent om kvelden, spiser litt, leser bok, eller surfer på nettet. Strekker litt på ryggen når klokka har gått fortere enn meg, og jeg har stivnet på stolen. Utenfor kjøkkenvinduet faller snøen rundt bjørketrærne, og gatelyktene som klatrer oppover St. Hanshaugen bekrefter at det fortsatt er en liten stund til våren – det er bare bladenes fravær som lar lyktene være synlige herfra i noen få måneder.

Jeg sluker romaner om dagen. Mest fordi jeg har dem på pensum, og aller mest fordi jeg selvfølgelig prioriterer skjønnlitteraturen foran alt annet pensum. Jeg leser Ibsen, Collett, Garborg, Bjørnson, Strindberg og flere, og ler og gråter meg gjennom sidene. Jeg leser om kvinner, hvis største begavelse var å undertrykke sine egne behov og tre sterke frem som hustruer og mødre. De snakket ikke om hva de ville og trengte, men ble som unge jenter giftet bort til de som kunne forsørge dem. Og de aksepterte sin skjebne i stillhet. De lærte hvordan de skulle te seg, hva de skulle tenke, og de sendte reglene videre til sine døtre igjen.
Jeg rekker også å lese avisen av og til. Får med meg noen debatter her og der. Pappaperm. Mødre som er lenge hjemme med barna fordi ”det var det som passet vår familie best”. Det er rart med det – ting passer ofte best av de underligste grunner.
Jeg sitter her i leiligheten jeg bor i med en venninne, i olabukser, og drikker kaffe jeg har kjøpt for mine penger. Leser om jenter som sier de ikke liker feminister. Shit, tenk om guttene hadde trodd at de ikke barberte seg under armene. Ahmagad. Jeg legger vekk avisen, og prøver å la være å tenke på hvilket stort fuck you det er til de som har ofret så mye siden den gang Camilla satt og skrev om Sofie Ramm og hennes ulykkelige søstre.

2011: Jeg bruker nesten all min fritid på trening og instruktørkursing, fordi det er en del av min plan for hva jeg vil med livet mitt. Jeg skriver låter og går på scenen fordi jeg vil vise hva jeg har å si.
Hvis jeg vil kan jeg gå på byen og kline.

Oppvaskmaskinen er blitt stille, og det eneste jeg hører er naboens dempede skritt over gulvet. Over mitt tak. Over boksen der jeg lever mitt liv. Mitt fine, lille liv.

Nå er Karl Johans gate full av isskulpturer, og hver eneste butikk ”går for gull!” med salg og rabatter. Overalt er det folk med røde, kalde neser, fargerike luer og kamera på magen. Vi er gode på fest. Og ski.
Og melkesjokolade – det er bygget et skihopp av Walter-plater bak store glassvinduer.
Jeg står sammen med barna med hendene på ruten.
Det er ikke bare sjokoladehoppet som er stort. Det er verden. Og jeg er så heldig som får forsyne meg med akkurat det som passer meg.