Drittnovember. Og du liker det.

Jeg lengter. Etter å kunne bytte ut klementinskallet under neglene mine med en grundig manikyr og et lag med rød Chanel. Ullsokkene mine lager stripete merker i hvite plastelinalegger, og jeg ser at den blågrønnhvite ansiktsfargen er i ferd med å sette seg for det kommende halvåret. Det var da forferdelig tidlig, tenker jeg. Julemarsipanen har ikke rukket å være i butikken i mer enn et par uker, og jeg hadde håpet at restene av sommerens gyldne kinn i det minste holdt seg til første søndag i advent. Neida. Langt derifra. Naivt. Jeg lengter litt mer – denne gangen tilbake til i fjor vinter, da jeg uten noen som helst form for økonomisk sans svei av hundrelapper på solarium i måneden. Jeg er av den overfladiske typen, nemlig. Studielånet rakk aldri til, og jeg måtte ty til MasterCard og null sosialt liv ved slutten av hver måned. Jeg gikk på Gutta på Haugen og kjøpte Camembert og fikener på en tirsdag. Så deilig uansvarlig. Men vokse opp må man, og uten at jeg skal hevde at jeg nå har gjort nettopp det, så har jeg lært et og annet om prioriteringer. Det spiller ingen rolle om jeg har lyst på den nye Nike-jakka om mobilregningen er på vei (og det skal jeg love at den er – minn meg på at jeg aldri skal kjøpe iPhone på avbetaling ever again – den kan nemlig bli stjålet den første måneden (check) uten at man har forsikring (check), og da må man fortsatt betale månedlige avdrag (check x9, 3 to go)). Gradvis har jeg blitt forandret til en sånn som tenker seg om før hun kjøper noe – halleluja! – jeg visste den dagen måtte komme.

Så hvorfor forteller jeg alt dette? Er jeg blitt en blogger som deler store mengder triviell informasjon? Ja, hah, det har jeg alltid vært - noen ganger bedre skjult enn andre. Men det handler om mer enn det. Det handler om overlevelse i høsten. Denne tiden på året hvor jeg i noen uker ikke orker å høre meg selv snakke om hverdagslykke og yogasalighet, fordi det uansett blir klisjé i novemberører, og alle på bussen er sure. Dessuten tror jeg de trives med det. Jeg trives med det. Det føles av og til godt å velte seg i høstmørket. Hvis man lurer på hva man skal ta seg til, kan man slå opp i en hvilken som helst høstreklamebrosjyre fra Kid Interiør eller lignende kjeder: vi skal kose, vi nå. Intenst. Og bruke masse penger på å "skjemme oss bort". Fordi vi "trenger det" i november. Men sannheten er av og til den at de vi føler for å kose med (når vi først har tid til å kose) har eksamen og jobb, eller er slitne, eller Gud forby: har andre venner enn oss. Og hvem trenger makroner fra Pascal når man kan lage en mandelbanan? ....
Men ærlig talt, vi har tross alt vært utsatt for store mengder sommeridyll og solskinn for ikke så veldig lenge siden, og snart blir det intens julehygge. Det kan rett og slett bli for mye av det gode. Hadde vi klart oss hvis vi ikke fikk lov til å være litt sure på 37-bussen i november? Hadde vi, ironigenerasjonen, hatt en like fin jul dersom vi ikke hadde kunnet brette sarkasmen om pledd-, kakao- og kosemaset denne måneden?
Du som syns at november er grå, at penger er greit å ha og at eksamen er dritt – du er konform og uoriginal. Din... dritt. Bleik er du også.

Og jeg vet du egentlig koser deg litt under pleddet ditt.