En kveld i oktober.

Åh, det føltes som om jeg hadde holdt pusten i ukesvis, og jeg gispet etter luft for å fylle de støvete krokene av lungene mine – de jeg plutselig merket at jeg hadde forsømt. Jeg senket så skuldrene og sukket. Jeg sukket av glede og savn på én gang. Der sto jeg – midt på Grønlands torv – og gråt.

Om det var lukten av koriander, eller lyden av latter og levende fortau, det vet jeg ikke. Men jeg var tilbake i min første leilighet, der frihetsfølelsen var overveldende, der vi hadde perfekt utsikt ned i kretsfengselets luftegård og en politiradio med nye batterier. I leiligheten der jeg var 19 år, og feiret min 20. bursdag på parkettgulvet med billigbrus, papirhatter og venner som måtte rekke den siste bussen for i det hele tatt å komme seg hjem til den andre siden av byen. Vi drakk rødvin på det lille, gule kjøkkenet med plass til to, og jeg elsket lyden av sigarettpapiret som glødende forsvant mellom fingrene. Dessuten fikk jeg være med Astri hver dag. Astri som ler, lytter, diskuterer og klemmer. Det gjør hun fortsatt.

Der sto jeg – midt på Grønlands torv – og humret, hikstet litt, med tynne sko mot steinfliser og ansiktet tyllet inn i et hjemmestrikket ullskjerf. Rundt meg virvlet løvet, praten, menneskene, livet, rundt og rundt og rundt, fargelagt av gatelys og kveldsåpne butikker. Jeg ble fylt av metaforer jeg aldri vil få bruk for, og jeg trengte ikke skrive dem ned – de tilhørte øyeblikket, og ikke var de spesielt gode. Jeg sto helt, helt stille, i frykt for at det hele skulle ta slutt før tiden var inne.

Omsider trakk jeg pusten igjen, fylte på nytt alle kroker av lungene mine, og gikk hjemover med fulle grønnsaksposer.
Om jeg blir så full i sjel og sinn, så hudløs og svimmel, og om fargene blir så sterke av at jeg ikke har sovet nok – da er det bare å foretrekke at nettene blir kortere iblant.