En helt uvanlig tirsdag - konklusjonen

Som tidligere nevnt skulle jeg bruke dagen på å finne ut av hvorfor den var så uvanlig. Jevnt over har ikke denne tirsdagen skilt seg så veldig ut fra de 51 andre tirsdagene i 2010, men i og med at jeg har vært så innstilt på å lete, så vil jeg gjerne dele noe av det fineste fra dagen min med dere. En dag som faktisk ble fullere og fullere av fine ting, jo mer jeg lette.

Her om dagen var jeg ute på bysykkel, men jeg leverte den tilbake for sent. Dårlig planlegging. Jeg fikk min tredje prikk på sykkelkortet, og det betyr at kortet sperres. Nå til dags er man vant til at regler og retningslinjer for slike ting betyr straffegebyrer og gjenåpningsavgifter og ditt og datt, så jeg sukket og lagret nummeret til Oslo Bysykkel for å ringe og finne ut av hvor mye jeg eventuelt måtte betale.

Hvorfor forteller jeg dette? Jo, fordi denne historien for meg er blitt et symbol på at som mangler i storbysaksbehandlingshverdagen vår. Some slack. Bare se her, jeg fikk en e-post, uten at jeg tok kontakt med dem først:
"Ved gjennomgang av databasen ser jeg at kortet ditt er sperret (...). Jeg har nå åpnet kortet ditt igjen, men ber deg passe på lånetiden. Vennlig hilsen Inger".

Unnskyld, Inger! Jeg lover å skjerpe meg!

Jeg er sikker på at Inger er venninne med de syngende bestemødrene som lager syltetøy for Nora.
Vi trenger flere av dem, de som inspirerer med sin varme og oppdrar de yngre generasjoner med stødighet og goodwill.
Det var en helt uvanlig tirsdag - det var det jeg visste!