Syv minutter.

Jeg ventet på bussen første nyttårsdag. Minusgradene hadde bitt seg fast i kinnene mine og Akersgata var tom. Jeg ventet utålmodig på at de gule prikkene på tavlen skulle skifte formasjon, og lede 37-bussen litt raskere til meg, litt raskere opp Ullevålsveien og til vår overopphetede leilighet. Det øyeblikket da jeg ventet på bussen var litt spesielt. Det var et sånt øyeblikk når man ser klart for seg alt man skal gjøre, og hva året vil inneholde. Jeg så nytt pennal, nye tusjer og fargerike overskrifter, ringpermer med fargekoder, og givende og kreative (og utviklende og hjertevarmende osv.) begivenheter notert i kalenderen med sirlig skrift. Gjerne med kalligrafipenn. Jeg hørte alle løsningene på tekster jeg har stått fast med, og fikk nye idéer av gatelyset. Jo kaldere jeg ble, og jo mer jeg forsøkte å ordlegge følelsen av frostroser i ansiktet, desto varmere ble jeg i hjertet. Og litt trist. Det henger ofte sammen, har jeg skjønt, og det er visst slik det skal være.
I hodet mitt komponerte jeg brev til venner og håpløse forelskelser, og planla når jeg neste gang skal drikke rødvin i min røde kjole. Noe må gjøres for å unngå vinterens antiklimaks, godt lenket fast i januars lange og kalde ettermiddager. Men så er det disse stundene hvor man egentlig ikke vil at bussen skal komme, for til tross for kalde lår og føtter har man en liten stund for seg selv. Man kan ikke gå noe sted eller rekke noe annet på veien. Hvis du vil rekke bussen må du bli. Og når har man egentlig ellers tid til å se nøye på snøflakene? De er pene, og kan ikke puttes i lommen. Kanskje det er derfor vi syns de er ekstra pene. Vi er vant til å få det som vi vil, men det er ikke alt vi kan kontrollere.
Jeg var verdensmester, jeg. I syv minutter. Alle trenger sine egne syv minutter iblant.
Jeg har sagt det før. Kom an, hverdag! Jeg skal nok få det riktig så fint, selv om mine syv minutter var stappfulle av visjoner som aldri kommer til å realiseres. Eller, kanskje? Det er jo faktisk jeg som bestemmer.
Velkommen 2010, og godt nytt år, alle sammen.

Gledelig jul!

Håper alle koser seg. Det gjør jeg.

Førjulsdager

Dagene går, klementiner skrelles, kredittkortet dras, og hjemmet pyntes. Jeg drar til Sveits i morgen med vår lille gruppe (som Aleksander så fint har døpt Akustisk Advent), for å ha bittesmå konserter i Geneve, Lausanne, Bern og Zurich gjennom Sjømannskirken. Da skal nok julestemningen komme på ordentlig. I mellomtiden ønsker jeg dere en riktig god førjulstid, fra oss jentene her på haugen!

Send your own ElfYourself eCards

(Denne fant jeg på bloggen til Hanne)

Om å bli truffet i fletta av trendpedagogikk.

Jeg har egentlig juleferie, men siden jeg tar opp matte fra videregående sitter jeg på universitetet og gjør oppgaver. Jeg lærer en hel del nå som jeg kan gjøre det i mitt eget tempo.
Allikevel: av og til er det ikke det faglige innholdet som fanger min oppmerksomhet, men heller hvordan boka forsøker å fange min oppmerksomhet. Eller, det vil si min oppmerksomhet som Karen på 16-17 år. Hun var ikke så glad i matte. Det handler om å bruke referanser som ungdom kan relatere seg til, dog en begrenset versjon, og gjerne noe man strekke seg litt etter. Et par eksempler:

"Mari og noen venner planlegger å dra til Spania neste sommerferie. Hun vil derfor prøve å få en oversikt over hvor mye hun kunne klare å spare...".
Jeg vil bare understreke at Maris budsjett ikke inneholder en eneste paraplydrink.

Elin og Anders har vært kjærester i to måneder og har det driiiiiitbra sammen, men dessverre skal Anders til Perth og studere. Elin er selvfølgelig dødskeen på å besøke, så hun må regne ut hvordan hun kan klare å få penger til det. Denne historien er et sjakktrekk. Elever på videregående er ofte lei av skolen, de vil reise, Australia er ofte Det Store Målet, og det er creds å være i studentalder og fri som en fugl.

"I en klasse er det 25 elever. En uke har 12 av elevene sett Idol, mens 10 har sett Hotel Cæsar. Fire av elevene har sett begge programmene". I rest my case.

Men, plutselig finner man dette bildet, som gir meg håpet tilbake om at ikke all læring har blitt 1, 2, 3ndy. Dette bildet ser ut som om det er blitt klippet ut av en episode med "Hélène et les Garçons", og har en vidunderlig bildetekst som jeg har lyst til å avrunde denne posten med. Det har jo sin sjarm.
Dere, alltid husk:

"Elevrådet trenger deg. Du trenger elevrådet."

Fine ting

Det er utrolig deilig å levere sin siste eksamen og møte to blide, oppmuntrende og postitive tommeler, til tross for at de fine jentene som eier dem ikke selv er ferdige. Warms my heart.
Og så er det veldig fint å ha venninner som plutselig får kick på et eller annet, og kanskje lager sitt eget strikkemønster til et kattepannebånd! Bestillinger tas visst i mot. Jeg er i alle fall svært fornøyd med min brune katt, selv om de ikke nødvendigvis passer til enhver anledning:)
Men noen av det deiligste er å tusle rundt i leiligheten og pusle, uten tidspress. Henge opp adventsstjernen, og rydde ordentlig for første gang på lenge. Nå skal jeg glede meg over at det blir mørkt, for jeg har nemlig tid til å tenne lys.

I eksamensuker gjelder det...

... å finne litt tid til å sitte i godstolen og la hjernen jobbe litt på egenhånd.

... å koble av litt med musikk eller en bok innimellom.

... å tømme sparebøssen slik at man er helt sikker på å få nok kaffe.

Lykke til med innspurt.

I en tid der alle vil være helter...

Denne fikk jeg på Facebook av en venninne, og jeg lo høyt! Du kan gå inn her og lage en selv.